CAPOEIRA

Brått fikk jeg et valg.. et uventet valg.. Besøke mennesker jeg bryr meg om eller få en ting? Valget var enkelt trodde jeg – valget falt på å besøke mennesker jeg bryr meg om. For å kunne gjøre dette måtte jeg bryte med min familie.. tre inn i en annen familie.. En familie jeg lenge hadde ønsket å tilhøre. Tiden var inne nå.. Jeg sa forvel til “barna” mine.. Tårer og fortvilelse da Mamae skulle forlate de.. Etterfulgt av: du kommer tilbake.. jeg vet det.. du kommer tilbake..

Sannheten er at jeg dro aldri.. Jeg beholdt de i hjertet mitt og der vil de alltid være.. Når noen synger ladainha legger jeg like stor mening både i mester og den som lærte meg.. Jeg er for evig takknemlig for all den kunnskapen som jeg har fått og den positiviteten som min tidligere “mester” har gitt meg og som jeg har tatt med meg..

Jeg ga avkall på min mulige 2. gradering og dro avsted til Bremen.. Dro dit alt startet.. Jeg laget meg et gullhjerte for det første beltet jeg ofret for min sønn.. så graverte jeg inn: “viva da vida” for det andre beltet jeg ga avkall på.. Mitt belte ble et hjerte av gull.. Et hjerte som er selve symbolet på livet og kjærligheten.. Livet jeg fikk i gave av mine engler og troen på kjærligheten som energiene ga meg.

Jeg koste meg glugg ihjel på workshope’n i Bremen og dagen for deres Batizado hadde kommet.. Jeg sto der bakerst i det hvitmalte huset med figurer på veggene.. Sto der og så imponert på hva de små klarte å få til.. Hva CM Maria Pandeiro hadde klart å lære de ved å være streng, men med en kjærlig hånd.. Jeg så ungdommen spille.. de jeg har vært så heldig å bli kjent med.. De er ferdige å spille og belte skal deles ut.. Alexandra vinker til meg.. kan du være fadderen min? JEG?? Vil du ha MEG som fadder? Stolt, glad og veldig rørt sier jeg ja og trer hennes første belte rundt magen hennes.. Med ett kjenner jeg at beltet får en mening.. Beltet knytes i en ring.. .. av en venn.. knytter vennskapsbånd.. knyter en fast på jorden, hos familien…

De voksne spiller.. En mann som har vært der i 16 år blir instruktør!! Alle er stolte og glade og ikke minst Maria Pandeiro er stolt av han, han som har vært med henne der i 16 år!!

Så spiller Maria Pandeiro med mesterene.. en etter en… folk ser på og klapper.. Noen barn leker og løper forbi meg der jeg står.. Det siste spillet er spart til Mestre Sombra.. En fantastisk klok mann.. Maria Pandeiro er sliten… Mestre Sombra ser det.. venter… lar henne hvile.. Han går bort og de setter seg ved foten av berimbau.. Hun legger hodet i hendene hans og de spiller ut.. Når de er ferdige gir de hverandre en klem.. Mestre Sombra drar så frem et belte… Det hvite beltet!!!!!! Maria Pandeiro har nettopp blitt MESTRA!!!! Rommet eksploderer i følelelser… prøver å holde tårene tilbake.. filmer, men skjelver på hendene… Folk klapper og klapper og det vil ingen ende da.. Vennen som jeg har med meg og som ikke spiller capoeira skjønner ikke alvoret.. Jeg kan ikke fortelle han det.. ikke nå.. Jeg er utrolig stolt av henne og det hun har oppnådd med capoeiraen.. Utrolig å kunne kjenne på gleden av at andre har lykkes… At alt de har jobbet for i livet endelig blir oppfylt… Drømmer blir sanne i den magiske byen, Bremen…

Jeg står der bakerst.. hører klapp.. latter.. gråt, men av glede… Står der og kjenner på alle energier som svirrer rundt i rommet.. Det er da jeg innser det.. Det er da jeg virkelig innser hva et belte betyr.. Desto høyere gradert du blir, desto mer har du å fortelle de som nettopp har begynt reisen.. Beltet betyr ikke at du er et bedre menneske enn alle andre og mer verdt som menneske.. Beltet er et symbol på kunnskap og at du er klar for å dele kunnskapen.. At du har forstått hva du skal dele.. At du har lært så mye at du faktisk har noe å dele…

Mitt “hjerte av gull” er min grunnsten, men mitt belte gitt av min “mester” er gull verdt for min fremtidsdrøm…

Jeg er utrolig takknemlig for måten jeg har blitt tatt imot i den nye familien min.. Jeg gleder meg til hver eneste trening og jeg setter virkelig pris på at jeg har muligheten til å reise inn til Oslo hver eneste uke for å trene.. Det er denne treningen og kunnskapen jeg skal dele med barna “mine” når jeg mottar mitt belte av gull.. beltet som gjør at jeg kan gi barna den kunnskap de trenger for å bli en god caporista.. Jeg ser fremover.. årevis fremover.. helt der fremme ser jeg det blinke.. min drøm.. min fremtidsdrøm.. Hva er det jeg ser blinker? Er det et belte av gull for min egen del.. et belte for å tilfredstille mitt ego? Nei… ingenting skinner mer enn glade barneøyne med hjerter av gull… selv ikke et mesterbelte av gull…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kroppen er et merkelig vesen. Det finnes hundretusenmillonervis av forskjellige kropper. Noen kropper er rare… ikke nødvendigvis fordi de er rare, men fordi den ikke er som min.. Den er ikke sånn som jeg, den er anderledes.. Anderledes er rart for mange selv om vi alle er forskjellige.. Ingen er like.. Alle er faktisk anderledes..

“Men inni er vi like” har vi fått prentet inn i hodene våre fra vi var små.. Er vi det, er vi helt like inni?? Om jeg stiller meg opp ved siden av en dame fra sør-amerika vil man se forskjeller.. Forskjeller på den ytre kroppen.. Forskjeller som kreves for å fungere i de forskjellige verdensdelene.. Øynene – sjelens speil er forskjellige. Hudforskjeller er laget for beskyttelse mot solen.. Normenns hofter er laget for å gå på ski, mens sør-amerikanske hofter er laget for å danse samba.. Men er vi like inni??

 Alle har vi i utgangspunktet de samme kroppsdelene.. Vi må ha blod for å leve, men det finnes flere forskjellige typer blod.. Våre vitale organer har vel forskjellig størrelse og fungerer litt forskjellig fra menneske til menneske… Alle har vi et hjerte som slår - men alle hjerter slår ikke like fort.. Ergo så er vi ikke like inni.. alle disse anderledesmenneskene er anderleds inni også gitt.. Min barneoppdragelse faller i grus.. Ingen er vi like.. INGEN!! Alle er vi anderledes både inni og utenpå.. Jeg puster lettet ut.. Glad for at det ikke finnes flere som meg eller flere som deg.. Det gjør at vi alle er spesielle!!! Vi er alle unike!!

Inni våre hoder bor et merkelig vesen som kalles hjerne.. Denne lever litt sitt eget liv i mitt hode.. Den styrer kroppen min helt av seg selv – til og med når jeg ikke ber den om det.. Jeg stumper borti med tærne og slår borti med armene alle steder. Før trodde jeg det var fordi jeg var så lang (182) men nå vet jeg at det er hjernen som tenker alene.. Opss.. skulle bare.. sånn litt impulsivt.. Hjernen bestemmer også hva jeg skal si uten at jeg rekker å tenke over det.. Den får munnen til å si upassende ting til andre anderledesmennesker og deres hjerner får informasjonen og kan omforme det til sorg.. Men det var jo ikke meg som sa det.. det bare kom ut jo.. Det var ikke sånn ment..

Hjernen min liker også å se kroppen bevege seg når jeg vil sitte stille.. Den liker ikke å sitte der på toppen og ha mulighet til å styre en hel kropp også skal den bare være i ro.. Den er som en 3-åring med ny fjernstyrt bil.. Den bilen blir kjørt til batteriene ikke virker lenger.. Hjernen min er som den treåringen med bilen.. Den beveger føttene hele tiden.. frem og tilbake.. frem og tilbake.. Hvileløst vipper de til det blir kjedelig.. bytter ben.. kan det andre benet vippe like bra, tenker hjernen og fortsetter.. frem og tilbake.. frem og tilbake.. Anderledesmenneskenes hjerner synes dette er forstyrrende for de hjernene liker å sitte der på toppen og skue utover sitt perfekte kongerike.. Den sender signaler ut om at dette ikke er greit.. “Sitt stille!” lyder det fra anderledesmennesket.. Fortvilelsen brer seg.. men det er jo ikke meg.. det er hjernen min som styrer her.. Jeg vil jo sitte stille… Brått slutter bena å bevege seg.. Fingrene tvinner seg inn i håret.. tvinner.. fletter litt.. fletter opp.. tvinner litt igjen.. Stopper opp og tvinner seg i hverandre.. Fingrene beveger seg, trykker på noen knapper på klokken.. tvinner håret.. Anderledesmennesker reiser seg opp og går..

Jeg kan se de stå der borte.. langt der borte.. helt stille.. Lurer på om de er helt like de som står der? Lurer på om deres hjerner tenker på samme måte? Er det det de mente med at ”inni er vi like”?  Kanskje alle andre er like inni, men jeg er annerledes.. jeg er den rare? Lurer de på like mye som jeg? Lurer på om de kan lese mine tanker der de står sammen.. Jeg kan høre de ler.. Ler de av meg? Kroppen min står stille.. Hjernen bruker alle sine krefter til å sende ut tanker.. Sender ut så mange at jeg må fylle hele kroppen med de.. Jeg rekker ikke å svare på et eneste spørsmål før neste kommer.. Rekker ikke fange en eneste tanke før neste kommer.. Tankene blandes.. fyller meg.. til slutt er det bare en grøt av lyder som bråker.. jeg klarer ikke å høre noe… Jeg holder meg for ørene.. Hører latteren.. Kjenner bena begynner å krible igjen.. Fingrene beveger seg opp i håret.. Tvinner og tvinner.. Tankene blir færre… Kroppen tømmes.. Fortvilelsen kommer..

Mennesker er eksperter på å lure seg selv.. “Neste uke skal jeg slutte å røyke..” Neste uke skal jeg begynne med..” - noe som i de fleste tilfeller aldri skjer.. Gjennom livet har jeg også lært meg å lure hjernen som gjør som han vil hele tiden.. Jeg snører på meg joggeskoene.. Nå skal hjernen få annet å tenke på.. Jeg skal slite den ut ved å bevege kroppen selv.. Når den bare vil sitte der og sende ut tanker så skal jeg løpe.. Løpe så fort – fort som en vind.. Hjernen må styre bena mine.. armene.. lungene.. Den vil ikke få tid til å sende ut tanker.. Den vil ikke få tid til å sende ut ord gjennom munnen min eller bevege kroppen min som den vil.. Nå er det jeg som skal styre hjernen.. Jeg skal lure meg selv for en liten stund.. Jeg skal endelig få hvile!!!

Kroppen løper.. fort som vinden.. Hopper over en kvist og opp på en stein… løper innover mot stillheten.. Hjernen klarer ikke å gjøre annet enn å styre meg som jeg vil.. Jeg er sjefen over meg.. Jeg puster tungt nå.. Kjenner kroppen blir sliten.. Kjenner gleden komme.. Smilet brer seg over ansiktet mitt.. Svetten renner.. Jeg kjenner på stillheten inni meg der jeg løper.. Kjenner at det er jeg som har kontroll nå.. Kjenner meg som de andre.. Anderledesmenneskene.. de som står der helt stille.. Når jeg løper er vi like inni – endelig forstår jeg… men gjør du?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg husker tilbake når jeg var liten og fikk nye joggesko.. Jeg kan ikke huske hvilket merke det var, men de var blå. Jeg var vel kanskje 6 år. Jeg var lykkelig og så utrolig takknemlig for et par med sko.. Se så fort jeg kunne løpe rundt huset… rundt, rundt, rundt… Mamma kjørte ikke bil, bare syklet. Når jeg satt bakpå sa hun alltid: “ta bena ut så du ikke får de i eikene”. Jeg husker jeg sitter bakpå sykkelen.. håret flagrer i vinden for vi hadde ikke hjelmer.. Forunderlig sitter jeg der med bena ut og lurer på hva som egentlig skjer om jeg putter bena i eikene.. Nysgjerrig og impulsiv stikker jeg den ene helen i hjulet.. Mamma stopper sykkelen og spør: “hva er det du gjør? Jeg har jo sagt at du ikke skal.. ” Jo, jeg vet… Er skamfull og lei meg.. Helen på sålen på de nye skoene er ødelagte og på den tiden var det ikke bare å kjøpe nytt hele tiden.. Om jeg fikk nye joggesko med en gang eller om jeg måtte gå resten av sommeren med andre sko husker jeg ikke… bare den følelsen av at jeg hadde gjort noe fryktelig dumt..

Jeg husker min første sykkel. Den fikk jeg da jeg var ca 7-8 år.. men ikke til bursdagen min for da fikk jeg min aller første klokke. Sykkelen var en brukt blå dbs kombi sykkel med to “gir”. Om man tråkket en gang fort bakover ble det lettere.. Barnebarna til naboen hjalp meg.. Lise som hun ene het satt bakpå sykkelen og var “støttehjul” og jeg syklet nedover gresset i hagen.. En gang når jeg snudde meg satt hun ikke der – det var første gang jeg syklet alene.

Det ble mange timer på sykkelen rundt i gatene.. Syklet rundt til vennene våre.. Møttes på den lille fotballbanen i Pedersgata/Øysteinsgate i hagen til Leif Preus.En gang kom han og ville ta bilde av ei venninne (Tina) og meg – vi måtte forte oss hjem å spørre og det fikk vi lov til.. I hagen til Leif Preus satt to små jenter med hele livet foran seg.. Musefletter hadde jeg for anledningen.. Bildene har jeg fortsatt den dag idag.

Vi spiste leskedrikk fra Target (en lokal kiosk/gatekjøkken) Der hadde bugg med delestrek en tilleggssmak.. stekeos etter gatekjøkkenet, men de hadde mange mange mange smaker.. Så mange at man nesten ikke kunne velge.. Noen ganger spleiset vi på en tyggis til 50 øre..

Jeg husker vi var hos farmor og farfar. De hadde tv3 og vi så casino. De hadde også en orange boks med tv-spill.. Det var to streker og en ball som gikk frem og tilbake.. Det var spennende.. Vi leide filmer på videoforum rett over gaten for Solhøy.. VHS-filmer.. Filmer fra villmarken mest.. Det var veldig veldig spennende.. Så så vi Champ!! En boksefilm eller en hestefilm.. husker bare jeg måtte på do på slutten av filmen.. måtte avsted for å gråte… uff, så trist den var..

Farmor lagde knekk til oss og jeg hjalp henne å luke i beddene for et par kroner. Jeg støvsugde også for henne – hele huset for 5 kroner og da var jeg rik etterpå:) Rik fordi jeg hadde hjulpet min farmor men også rik på penger.. Tenk å kunne gå på kiosken og kjøpe et helt kremmerhus med smågodt.. 10 godt pr krone fikk vi da.. Dundersalt og lakriskuler..og de sure sure grønne dropsene..

Vi var mye i skogen.. Lagde hytter og lekte i bekken. Det var alltid gøy. Utrolig hva en kunne sende gjennom røret under skogsveien og ut på andre siden.. Noen ganger sendte vi også barbidukkene våre.. Vi lekte mye med dukker.. Vi var 3 stk som hadde like dukker.. Kusinene ble dukkene kalt.. Vi hadde de bakpå syklene våre.. Jeg var nok godt og vel 10 år..

Jeg husker vi klinket med klinkekuler.. Laget hull i grusen og føring var ikke med.. Smiler med tanken på hvor mye lykke vi hadde i barndommen på tross av mobbingen.. Vi koste oss vi.. Vi tegnet paradis i gatene.. Gikk på skøyter rundt kvartalet når det var glatt og om sommeren kunne vi gå tur med basketballen vår… Vi kjørte spark ned “gnistrebakken” – som var en bakke de hadde strødd og når vi kjørte ned gnistret det i meiene!! Vi kjørte også sparken til svømmehallen med 6 kroner i votten… Det var det det kostet å komme inn den gang..

Så ble jeg eldre.. Jeg fikk stereoanlegg.. Hvitt med dobbelt kassettspiller og platespiller og radio.. Antennen hang oppover veggen i en V. Vi hørte på radio og hadde opptakskassetter.. Play+record måtte vi trykke når sangen startet og stop igjen når den var ferdig.. Jeg fikk også en walkman til en av bursdagene mine. Den var rød og hadde bærestropp.. Jeg kunne gå avsted med musikken.. Det var stort!!

Jeg sitter her og tenker tilbake til da jeg skjønte hva alt var.. Jeg skjønte hva en kassettspiller var.. Jeg skjønte hva en platespiller var og også hva en walkman var.. Så kom mobilen – et slagvåpen av værste sort.. En motorola med klaff og antenne.. Jeg kunne faktisk være ute og ringe noen!!  Et nytt stort øyeblikk.. Så kom cd’n.. Cd-spiller og bærbar cd-spiller.. også kom det en man faktisk kunne løpe med uten at cd’n hakket.. Så kom internett med et modem som pep og blinket..

Så kom det bare mer og mer avanserte saker.. Jeg ramlet litt av.. Fikk barn som begynte å se vhs og klarte å betjene to fjernkontroller uten å måtte se to ganger på de for å se hvem som var til tv og hvem som var til vhs-spilleren.. Barna byttet kanaler selv.. fikk spillmaskiner og datamaskiner.. De ville ikke lenger bli med ut så mye, de fikk jo alt inn hjemme.. Nå når jeg spør om de skal være med ut kan jeg få til svar: jammen mamma, jeg henger jo med kompiser.. Alle vennene mine er logget på i ett eller annet nettsamfunn.. Jeg gidder ikke være ute alene…

Jeg overhørte forresten en samtale i en idrettshall forleden dag.. Noen av ungene sa noe og en av foreldrene svarte noe med å ta vekk mobil og få fast-telefon igjen.. De voksne ler… Plutselig utbryter barnet: “pappa, hva er fast-telefon?”.. 

Vi trente ikke mye når jeg var liten og mine foreldre så jeg aldri løpe en meter i trikå.. Vi trengte ikke trene på helsestudio og gå på dietter.. Vi hadde normalt sundt kosthold og godteri på lørdager. Pappa var bilmekaniker og skrudde bil og mamma hadde to jobber.. Resten av tiden brukte de på oss barna.. Det var alltid noen voksne hjemme med oss.. Alltid noen som ventet på oss..

Idag er mødrene og fedre på helsestudio eller foran en skjerm hjemme eller på jobb. Jobb for å klare å betale for alt de unge skal ha.. Klær med merker og en haug med I-dingser.. Betale for statusen som samfunnet er så engasjert i.. De fattige synes bedre nå og de rike også med alle sine ting.. Så mange ting at man ikke vet hva man har lenger.. Ting som når man får de så bobler det ikke i magen av glede.. Ting som går i stykker forsøker man ikke å reparere.. Ingen barn som gråter over ødelagte I-ting.. De bare laster ned nye og foreldrene betaler.. Betaler med kredittkort.. Snart vet ikke unger hva penger er… De kjenner ikke på følelsen av å få en mynt i hånda.. ha den i lomma… ta den opp å se litt på den før man bytter den inn til noe man sjelden får.. De bare drar kortet for å få mer og mer av noe de ikke trenger..

Litt vemodig å åpne facebook og chatte litt med venner.. Skulle heller hatt en spark.. Sparket til en venn som ville være med ut å sparke.. Sparke ned en bakke som var strødd.. Tenk så fint det hadde gnistret i meiene i mørket..

Hva med den gode samtalen mellom foreldre og barn? Foreldre og barn kommuniserer med I-ting hele dagen, enten med hverandre eller med andre venner.. Hjemme sitter de med sine I-ting og alle diagnoser som dukker opp i dette samfunnet vi har laget.. I-samfunnet.. Hmmm “I” betyr “jeg” på engelsk.. disse tingene er jo laget for at man skal kunne sitte alene og trykke seg rundt i hele verden… He he – jeg ønsker meg en we(e) jeg og ikke en I…  Jeg ønsker meg ikke virtuelle barn og en I-man… Jeg ønsker meg møkkete, snørrete, våte unger som kommer ramlende inn etter å ha sett på klokken.. sultne på hjemmebakt brød.. Barn som ikke har spist I-burger bestilt fra en I-phone fra nærmeste I-cafe.. Jeg ønsker meg en mann som sier han elsker meg da vi vasker opp sammen etter middagen eller aker på et bittelite akebrett sammen mens barna roper: “neste gang er det vååååår tuuuur”

Jeg ønsker meg gamledager jeg !!!!!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg gir deg en klem… du tar den… gjemmer den i hjertet.. Du møter noen andre mennesker på din vei.. gir de en klem… En god klem – en klem som varmer.. varmer hjertet… Du går videre i livet… får klemmer… gir klemmer… Resirkulerer <3 <3 <3

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Idag har vært en stor dag for meg! Det var ekstra godt å få lov til å feire denne bursdagen sammen med gode mennesker. Deilig å vite at man har kommet igjennom året som har gått og begynt på et nytt år mot alderdommen.. Et nytt år som i utgangspunktet ser mye lysere ut enn det som har gått.. Dette året som har gått har jeg lært meg å leve på en annen måte. Leve et liv i harmoni med meg selv. Lært meg kanskje litt om hva det faktisk vil si å leve og jeg ser virkelig frem til å utvikle dette videre på min reise..

Sønnen min hadde med seg en kamerat (10 år) hjem idag som skulle være med oss ut og feire dagen. Han hadde med seg en rød ballong til meg. Rød er min farge og ballonger hører bursdager til så den ble hengt i taket.. En ballong så full av liv.. full av pust.. Denne lille gutten sa også noen kloke ord da jeg spurte han om hva som var viktigst i livet.. det viktigste er å leve… Utrolig store ord for en liten gutt.. Men det er sant.. Det er viktig å leve.. Leve hver dag.. Tørre kjenne på livet..

En ballong med liv/pust kan henge i taket, sveve langs bakken eller lekes med.. En ballong uten liv/pust blir lagt i en skuff.. Ingen mennesker vil ligge i en skuff alene og aldri utvikles.. aldri endres som menneske.. aldri være fri.. Fri til å leve sitt liv..

Om man vil leve må man leke… Om man vil leve må man glede.. Om man vil leve må man dele.. dele på seg selv og det en har å dele..

Akkurat nå har jeg en rød ballong!! Vil du leke…??

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvem er du?? Hvem er du der du flyr avsted? Hvem er det jeg hører kvitre der ute??

Jeg titter ut vinduet og der er du jo – du titter innom… du synger.. du stråler.. Du gir av deg selv.. Noen ganger gråter du.. og det er helt greit.. Det er lov å gråte..  Det er lov å ikke finne veien.. Ikke vite hvor de andre har dratt.. stå alene.. fortvilet.. Men de henter deg.. De kommer når solen skinner.. De finner deg i vinduskarmen min.. En liten pjuskete fugl.. En fugl glad i livet – glad i verden.. De henter deg snart.. “Hvem? Hvem?” kviterer du… “Dine venner” svarer jeg med et smil.. De som løfter deg.. de som gir deg luft under vingene.. de som får deg til å fly.. Hvem det er vet jeg ikke.. jeg ser de bare fly forbi i store flokker..

Hvem som gir deg luften til å fly må du selv finne ut.. Du må fly selv.. Men jeg kan sitte her, sitte her i vinduet og se etter deg.. Sende deg gode tanker og vente på at solen atter skal titte frem og fylle mitt hjerte med fuglesang…

Jeg ser deg fly avsted ut i verden… litt bekymret er jeg, men ser at alle fuglene kommer tilbake år etter år..  Jeg kan ikke ha deg i bur – du skal ikke være i bur.. Du skal leve ute blandt andre fugler.. Du skal stråle som solen på gode dager og på regnværsdager kan du gråte, men når solen atter lyser, da ser jeg du strekker dine vinger og leter.. leter etter stjerner å leke med.. Leter etter månen, din kjære..

Jeg ser du fly avsted når høsten kommer.. Når bladene faller.. Du leker ikke lenger i løvtrærne.. Du kvitrer ikke lenger i min vinduskarm..

Hvor er du?

Hvor skal du?

Hvor vil du??

Fåglarna vet.. sa min mor når jeg var liten.. Vet fuglene hvor de flyr bestandig??

Jeg tror ikke det, men jeg blir utrolig glad de dagene du setter deg i min vinduskarm.. Titter innom.. Søker ro og en trygg havn.. En kjent vinduskarm i høstsolen.. Kjenner glede de dagene du synger for meg der du sitter… Om du er pjuskete eller full av liv spiller ingen rolle.. Du er der.. Du er deg.. Du kvitrer..

Fly min kjære lille fugl.. fly… og kom gjerne innom når du trenger hvile… eller når du vil synge for meg… Jeg er glad i deg  – og her for deg, uansett hvordan dagen din er.. Min kjære lille fugl…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I en storby i Brasil legger en liten gutt seg ned for å sove. Han er sliten etter en lang hard dag på gata. Livet hans er farlig og tøft, men han har et lite bål brennende i hjertet sitt.. Bålet som skal varme han, men han mangler gnisten, gnisten som gjør at bålet flammer opp og han kan gløde av glede… En glede han kan dele med sine brødre.

Han titter over skulderen sin, der er hans brødre. Noen sover mens andre sitter og prater og juger om dagen som har gått.. om tiden som har blitt forvandlet til historier..  Han smiler et lite øyeblikk og kjenner at de har en plass i hjertet hans.. Brødrene er barn han har møtt på gaten, barn som tar vare på hverandre for å overleve i en hverdag preget av narkotika og vold.. Noen ordentlig familie har han aldri hatt. Det eneste han har hatt med seg gjennom hele livet er håpet.. Håpet om at en dag skal alt bli bra.. En dag skal solen skinne på han og hans brødre, og dens stråler skal være med å tenne det store bålet.. 

Han snur seg og legger seg i fosterstilling med de små møkkete hendene sine under hodet. Han titter opp mot stjernehimmelen og  kjenner tårene triller stille nedover kinnet hans.. De drypper ned  på bar hard asfalt, møkkete etter å ha vasket nedover kinnet hans.. Han skulle så inderlig ønske han var en engel.. En engel som kunne sveve der oppe hvor solen skinner og stjernene leker. Da kunne han våket over sine brødre og sendt ned solstråler til de når dagene var som mørkest…

Han lukker de store brune øynene sine mens han hører en av sine brødre spille med små barnefingre på berimbau.. Han sovner og pusten hans blir tyngre. Ønsket hans er oppfylt for noen timer… Endelig kommer drømmene og henter han og han skal få danse med solen og leke med stjernene høyt høyt der oppe skal han sveve.. Sveve til tonene av berimbau… Sveve med englene..

Gategutten ser solen og stjernene forsvinne for hans indre.. De blir svakere.. Han vinker farvel til englene.. Han kjenner han fryser litt.. Kjenner regndråper treffer ansiktet hans.. Han gløtter på øynene og snur seg. Der er ikke lenger hans brødre.. Han setter seg opp og ser etter de.. Et lite stykke lenger bort, under ei bru sitter de sammen.. Han er alene.. På utsiden.. Han hører de rope: “kom hit, kom hit..” Han reiser seg og løper mot de mens regnet pøser ned.. Han ser de smiler til han.. Nå kjenner han ikke lenger regnet.. han kjenner bare varmen fra smilene deres.. Smilene er som tusen solstråler som treffer hjertet hans og bålet flammer opp.. Han smiler tilbake til de…

Brått forstår han det.. Det er jo deres smil som er solen.. det er de han vil leke med, de er hans stjerner..

Viva da vida, camara!!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg ser han gå der.. Ser han idet jeg kjører forbi han.. Han går ute i mørket, alene og det regner.. Går der på den trafikerte veien.. Han har en litt lut holdning.. hodet lett tippet mot asfalten.. Hettegenser med hetten trukket over hodet.. Jeg ser han tar hånden opp til ansiktet og tørker det.. Er det regn eller er det tårer han tørker..? Jeg kjører forbi.. titter bakover i speilet.. Kan ikke se ansiktet hans.. det er bare et mørkt hull… Jeg får vondt i hjertet.. Er han så alene at man ikke engang ser ansiktet hans.. ? Er det noen som ser han i det hele tatt? Er det derfor han går der alene? Hvor skal han? Hvor vil han? Vet han det selv? Jeg kan ikke hjelpe han.. kan bare sende han litt av mine gode energier idet jeg kjører forbi.. Han må leve sitt eget liv.. Han må erfare selv – lære seg å velge, velge feil og velge rett.. Klusse til hele livet sitt en dag for så å se livet krystallklart den neste dagen..

Jeg vender blikket fremover igjen og kjører videre og der under gatelyset går to lyshårede jenter.. De smiler, ler og holder på med mobiltelefonene sine.. De vinker og roper til bilene.. De vil så gjerne bli sett.. Gjør alt for å bli sett og det blir de akkurat da.. Men er det det de virkelig vil? Vil de ha oppmerksomhet fordi de synes eller ville de egentlig hatt oppmerksomhet for den personen de er..?

Det er vanskelig nok å virkelig se ungdommen i hverdagen om man ikke skal prøve å forstå de også.. Det er nok den vanskeligste tiden i livet for de fleste.. Da kroppen vokser i alle retninger og forandrer seg.. Det er noe helt nytt og femmed som kommer innenifra.. Du kan ikke løpe fra det, gjemme deg.. Det bare dukker opp.. Jeg kan selv huske han som skulle lese høyt i 6. klasse (nå 7. klasse) med MASSE stemmeskifte.. Det var mange som lo og heldigvis lo han med.. Selv om han sikkert synes det var rart med det nye som dukket opp.. Stemmen han ikke lenger hadde kontroll på.. Det dukker også opp mange nye følelser og voksenverden begynner å stille krav.. For noen blir det for harde krav.. Alt for mye å forholde seg til.. og ingen som forstår…

Noen gir opp.. Noen strever.. Noen klarer å takle det.. Hva skal til for takle verden?? Jeg vet ikke.. jeg vet faktisk ikke.. Selv om jeg har vært gjennom det selv aner jeg ikke hva som gjorde at jeg kom ut der jeg er idag.. Det er utrolig fortvilende å stå på utsiden.. som mor.. som venn.. Vil så gjerne at alt skal gå bra.. Vil så gjerne at sola skal skinne på vår fremtid hver dag.. Men om den gjør det vil liv tørke inn og bli borte.. Man trenger tårevåte dager for å vanne jorden.. Gi ny næring til utvikling.. Det eneste man kan gjøre er å være der gi støtte og lytte når de trenger det.. men hvem ungdom tror at foreldre har svaret på livet og kan hjelpe..? Teite gamle folk som ihvertfall ikke henger med.. Det kan jeg faktisk være enig i.. En dag vil de en ting og den neste vil de noe annet.. En dag er en god dag og neste er en skikkelig svart dag.. Klarer ikke henge med jeg.. Men har ikke gitt opp.. Sier hver eneste dag til min lille ungdomsfremtid at jeg elsker han, gir han en klem og en klapp på skuldra så får han ta det som han vil.. Han kan være glad i meg tilbake uten å si det eller hate meg fordi jeg elsker han.. Uansett kommer han alltid til å være min elskede lillegutt..

Var det min sønn som gikk alene i mørket og ikke visste hvilken vei han skulle gå…? Jeg vet ikke.. jeg vet faktisk ikke.. Gutten som gikk der alene kan være alles sønn/datter/bror/søster/venn… uten at man faktisk ser det..

Jeg så det ikke.. Ikke før det var for sent.. Da så jeg alt helt klart, men det var for sent.. Det var min kjære venninne som gikk der.. Mitt kjæreste menneske som jeg skulle gitt en klem og fortalt hvor glad jeg var i henne.. Sagt ja når hun spurte om vi skulle begynne på en aktivitet sammen.. Jeg skulle lagt bort mitt ego.. Jeg ville ikke gå på den treningen.. hadde vært der så mye.. det hadde ikke hun.. Hun hadde ingen trening å gå til.. Hun hadde ingen å gå til… Men jeg så ikke ansiktet hennes.. jeg så henne ikke.. Nå står bare stenen der.. stenen uten tekst.. uten ansikt.. Var det ingen som virkelig så deg..? Unnskyld, min kjære venn.. Jeg så ikke ansiktet ditt.. mitt ego var i veien.. Nå har jeg deg bare i hjertet mitt.. <3

Jeg lukker opp øynene mine.. Titter ut i verden.. Mørket har senket seg.. Jeg ser ikke ansiktet ditt.. Ta av deg hetten, løft opp hodet og se fremover.. Snart kommer lyset..

Mine tanker går til alle som har mistet en ungdom… et barn – en venn.. en fremtid..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Akkurat nå fant jeg ut hvor jeg var i livet.. Alt bare falt på plass som regndråper i en sølepytt.. Som snøfnugg på en brøytekant.. De lander der de lander og flyter rundt til de blir borte og kommer igjen på et nytt sted.. Akkurat nå er jeg her.. akkurat her og det kjennes godt!!

Her skal jeg være.. på min litt høyere fjelltopp, med en litt tyngre sekk med lykke.. I min lille sølepytt skal jeg svømme rundt… Svømme til jeg blir god på å svømme og vannet tørker inn.. Ligge på snøen til brøytebilen tar meg videre.. eller til jeg endrer form og klukker nedover veien sammen med andre dråper, mens barn kommer leende med joggesko og sykler.. Da er det på tide å dra videre og det skal jeg.. videre ut i verden.. ut å fly igjen.. sveve litt i høyden for å  få en oversikt over hvor jeg skal lande..  for så å lande i en ny sølepytt.. eller kanskje i en brøytekant.. Kanskje jeg har endret meg underveis som vannet endrer form da jeg igjen faller ned et sted i verden.. Endringer kjennes bra akkurat nå.. Jeg er klar for å dra videre..

JAAAAA!!!! Jeg er her!!!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Capoeira spillet består av spørsmål og svar. En spiller gjør en bevegelse og den andre svarer ved å gjøre en annen bevegelse. Det blir som en samtale, en samtale man ikke kan ha med seg selv.. Den som stiller et spørsmål som partneren ikke kan besvare har vunnet. Selv om en har vunnet kan spillet fortsette. Om man spiller ut med en som ikke ønsker å ha en samtale med deg fordi han bare ønsker å høre sin egen stemme blir det vanskelig å få til et pent spill..

Det er ikke alle i samfunnet man ønsker å snakke med.. Noen kan man ha en samtale med, men den blir enkel og anstrengt. Noen kan man ha dype, gode, lange samtaler med. Er det sånn i capoeira også? Ønsker man å spille med alle..? Kan man få til et godt spill med alle.. ? Noen spill er finere enn andre – er det fordi de har en bedre kjemi og en god samtale eller evnen til å lytte? Eller er det rett og slett fordi man har evnen til å forstå andre fordi man er åpen for andres måter å spille på så man kan snakke samme språk??

Når man møter mennesker i livet og skal få til en god samtale med de forutsetter det at man har evnen til å lytte – skal man lytte skal man legge bort sitt ego og ikke bare prate om det man har lyst til selv. For å få til dette må man ha litt kunnskap om det meste i verden og en interesse for å tilegne seg denne kunnskapen. Denne kunnskapen får man ved å ha samtaler med mennesker som innehar kunnskapen og å vise interesse for deres kunnskap. Noen mennesker velger å bare snakke sitt språk.. snakke om kun det de interesserer seg for og ikke vise noe interesse ovenfor andre menneskers kunnskaper – på denne måten har man ingen forutsetning for å utvikle seg.. Man står et sted i livet med sin mening og sitt språk. Kanskje noen deler din mening og de står der stille sammen med deg, mens andre som lytter utvikles og går videre..

Når man har en samtale i rodan skal man lytte ved å la den andre svare før man stiller neste spørsmål, eller vente på svar når en har stilt et spørsmål. Man kan ikke bare stille en masse spørsmål uten å vente på svar. Man må ha kunnskap om forskjellige stilarter i capoeira for å kunne snakke samme språk, for å kunne spille sammen.. For å kunne motta ny kunnskap må en lytte, i dette tilfelle se og vise interesse for deres stilart. Om man kan litt om hver stilart kan man spille med alle caporistaer. På denne måten utvikles det vakre spillet mellom to uavhengige caporistaer.. Noen mennesker velger å bare holde på sin stil – sitt språk. De deler den stilen med noen, men kan ikke ha de gode samtalene med alle andre i alle verdens rodaer.. De er kanskje veldig åpne på sitt felt og deler gjerne, men har ikke evnen til å lytte og tilegne seg ny kunnskap om andre stiler..

Kunnskap er nøkkelen til fremgang.. Nøkkelen til et felles samfunn.. Nøkkelen til en felles roda med alle verdens caporistaer samlet – uavhengig av stil..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi har lenge visst det.. Bare gått å ventet på den riktige dagen.. Den dagen vi skulle velge, ikke naturen.. Den dagen da de skulle settes fri – fri fra sykdom og alderdom. Igår kom beskjeden – i morgen er det riktige dagen, nå har tiden kommet.. Menneskene rundt de har jobbet seg igjennom dag etter dag med visstheten om hva som kom og nå var de klare.. så klare man kan bli..

Selv kjente jeg de ikke så godt de kattene, som hadde fått sin avreisedag av sine mennesker så jeg sa jeg kune kjøre de til veterinæren. Menneskene ble takknemlige for det var for vondt for de å gjøre det, og det ett av de nærmeste menneskene til kattene bor langt borte akkurat nå.. Noen ganger er sannhet vond og vanskelig og dette var så visst en sannhet.. Noen ganger må man gå en vei man tror man ikke orker… En vei som kanskje endrer en som menneske.. Noen ganger må man… andre ganger kan man stå på avstand å se på… Denne gangen måtte jeg gjøre det for min lillesøster..

Jeg skyver opp døren hos dyrlegen. De alltid smilende menneskene tar meg imot og spør hva de kan gjøre for meg… jo, atte.. min søster har to katter.. gamle og syke.. og i morgen er dagen.. har dere en ledig time?? Jeg svelger to ganger og biter tennene sammen og forsøker å smile. Joda, de har time ledig så da er det bare å komme.. Vi kjører hjem og våre to katter kommer oss i møte.. Stryker seg inntil beinet og purrer lykkelig over å se sine mennesker igjen.. De er to herlig skapninger som betyr så uendelig mye for alle i familen på tross av alle rampestreker de kan finne på.. Ungene begynner med sitt og mannen min begynner med middagen.. Jeg tar med støvfilla inn i stua.. Prøver å tørke litt støv.. men til slutt ser jeg bare tåke.. Går inn på kjøkkenet til mannen min for å få en god klem.. Han ser kjærlig på meg, holder rund meg,  smiler og sier litt ironisk: “…det er ikke no problem” Jeg kjenner igjen ordene jeg sa til min søster på telefon.. Jeg trodde ikke det ble noe problem å levere de før jeg nå innså at de faktisk betyr utrolig mye for familien min og at familien kommer til å bli så forferdelig lei seg.. Tenker på sønnen min som idag skal få beskjed om at de har reist og aldri kommer tilbake..

Så har dagen kommet.. Jeg setter meg i bilen vel vitende om at jeg skal hente to katter med betydning for flere og kjøre de til dyrlegen hvor de endelig skal bli fri fra et liv med smerter.. Jeg går motvillig opp trappen, setter nøkkelen i låsen.. Døren er treg å få opp.. Er det kanskje ikke den rette dagen?? Er det et tegn.. Jeg har ikke før tenkt tanken før døren går opp.. Jo, det er riktig dag.. I huset finnes ingen mennesker nå – de har tatt forvel og reist avgårde med sorgen.. Igjen ligger to katter og sover.. Jeg går bort til den ene – den strekker seg i det jeg stryker den.. begynner å male… kjenner den myke pelsen, men kan nesten ikke se han lenger.. alt for mye tårer i veien.. Hvor er sola når en trenger den?? Uansett hadde jeg nok ikke sett solen for min egen sorg.. Solen skal ikke dukke opp i tide og utide.. da mister den lett sin betydning.. Solen skal komme når du virkelig trenger den – når du er på vei oppover og du trenger en liten dytt for å komme videre.. trenger litt gode energier for å gripe godt tak i livet igjen..

Jeg setter frem buret og løfter han forsiktig – han går fint inn i buret og legger seg og jeg låser det igjen… På sofaen ligger den andre katten og sover.. Stryker over han og lurer på om de vet at dette er deres siste dag? Jeg vet ihvertfall og det blir bare vondere.. Plutselig befinner jeg meg i en ukjent situasjon – der jeg må være sterk, men hvor det er lov å være lei seg uten å bli svak.. Jeg stryker han litt til og prøver å få han inn i buret.. Først vil han ikke, men jeg prøver igjen og da går han inn.. Kattene er nå klar for avreise der de sitter ihvert sitt bur..

Jeg ser meg om i rommet.. Løfter ned to kurver som kattene har ligget i og legger teppene sammen på en stol.. en stol man ikke ser med en gang man kommer inn.. Det skal bli vondt nok for mennesket som bor i huset å komme hjem senere idag.. På kjøkkenet står det litt fisk igjen på en tallerken og vannskåla.. Tar det opp, heller ut vannet som har gitt de liv i de 13 årene de fikk leve.. heller ut maten som de har kost seg med.. deilig fisk… Restene av det siste måltidet.. Setter skålene på benken.. benken bak døra.. På bodet ligger katteleke og kammer og på kjøleskapet står matposen og ekstra ormkurtabletter.. Jeg tar med dette også for i landet de skal reise til trenger de ikke ormkurer.. I det landet er alle katter friske og fri… Jeg ser meg om en siste gang før jeg lukker dørene og bærer ut kattene en etter en og setter de i bilen.. Nøkkelen settes i låsen og jeg hører et klikk.. Porten til livet er låst og nå er det ingen vei tilbake…

Jeg setter meg i bilen og jeg hører den ene katten mjauer.. Ikke høyt.. Ikke desperat.. Bare en mjau som sier: “jeg er litt redd for å kjøre bil” Jeg setter på litt musikk og forsikrer katten om at det skal gå helt fint å kjøre bil.. I enden av innkjørselen stopper jeg.. Jeg har god tid enda.. Kjenner tårene presse på.. Jeg har et valg og jeg velger den lange veien… Den tøffe veien for en gangs skyld.. Alt skal ikke være enkelt, det får jeg virkelig erfare nå.. Katten mjauer igjen, jeg tørker tårene så jeg ser veien.. og skrur på vinduspusseren for å vaske bort regnet.. Regnet som drypper i Kreolia når en trenger det.. Vi er nesten fremme… Jeg klarer enda ikke å svinge direkte ned til dyrlegen.. Kjører videre.. Tenker desperat om noen andre kunne gjort dette for meg.. men jeg må gjøre det selv – må stå ansikt til ansikt med usikkerheten. Stå midt oppi dette alene.. virkelig kjenne på det.. Det er tid for det i livet mitt nå.. Jeg er klar, klar til å våge å gjøre noe vanskelig – ikke bare stå på sidelinja lenger, men kaste seg ut i det ukjente.. Kjenner faktisk på friheten det er å la tårene strømme og slippe alt…

Jeg parkerer bilen.. Tar ut burene og går inn.. På utsiden står en mann og snakker og fleiper med de koselig damene som jobber der.. Det er en god stemning.. Han har med seg en stor hund som enda ikke har fått tildelt dagen sin.. En hund som sikkert skal glede mange i tiden fremover.. Jeg prøver å snakke, men kjenner stemmen sprekker og tårene kommer igjen.. Hvorfor må det være så vanskelig?? De snille damene forstår.. jeg er nok ikke det eneste menneske som har gått ut igjen den døren med tomme bur.. På bakrommet har jeg vært før, det har kattene også. Selv har jeg vært her med egne katter – katter som bare trengte litt vedlikehold – katter som fortsatt skal komme krypende opp i sengen min om morgenen og male og stryke den varme kroppen til ansiktet mitt.. Katter som skal drikke vann for så å leke i full fart bortover parketten.. for så å sovne utslitt på ei hylle eller rett og slett bare rett på gulvet..

Jeg titter bort på data’n idet dyrlegen fyller ut opplysninger.. Dødsattest.. Død er et stort ord og inneholder uendelig mange ord om en først begynner å snakke om død. Død vekker også mange forskjellige følelser i menneskene.. og har gjort det gjennom årtider.. Sorg, sinne og frykt.. Død skal også idag vekke følelser.. Sikkert også for dyrlegen og hennes kollegaer.. Selv om de sikkert sender mange dyr avgårde til et bedre sted flere ganger i uka så tror jeg nok at de kjenner noe inni seg.. Jeg tror at om de ikke hadde gjort det så hadde de ihvertfall ikke hatt en brennende ønske om å hjelpe dyr.. selv om det også innebærer å hjelpe de når dagen har kommet..

Dyrlegen løfter den ene katten ut av buret og spør om jeg ønsker å si hadet.. Jeg stryker den lett over hodet og klør den litt på kinnet.. Snur meg bort.. orker ikke si noe.. Den andre katten løftes ut.. stryker den også over hodet og klør den kjærlig på kinnet.. Igjen på den nakne benken står to tomme bur…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noen opplevelser er sterkere enn andre både på godt og vondt.. Gjennom livet kommer man ikke unna disse opplevelsene.. Noen ganger må man stå ved siden av noen som har hatt denne opplevelsen og mange ganger har man ikke ord.. Det eneste man har er klemmen eller smilet..

På trening idag kom alle inn døren med sitt ego, sine smil og sin latter.. Treningen begynte.. støle slitne kropper etter helgens trening og fest gjorde som best de kunne.. Capoeira er som sjakk… Livet er som sjakk… Man må gjøre de rette trekkene.. si de rette tingene til andre mennesker.. gjøre det rette både for seg selv, men ikke minst andre.. ellers kan livet lett gå imot deg.. Vi er brikker i et stort puslespill der alle har sin plass, sin oppgave.. Noen mennesker ønsker å være 2 brikker.. ønsker å være hele bildet alene.. men det fungerer ikke.. Man må ta hensyn til andre – respektere andre, ikke gjøre seg bedre enn andre.. være ydmyk..

For mange er det utrolig vanskelig å legge fra seg egoet sitt.. Selv for et lite øyeblikk.. en liten stund.. Tenk deg for eksempel en som mobber – hva om dette mennesket måtte legge fra seg sitt ego. Hva om dette mennesket måtte gå til en han har mobbet og si: “unnskyld at jeg har vært stygg med deg.. du skjønner, det er fordi jeg har det så vondt, men det skal ikke gå utover deg lenger.. Jeg har trodd jeg måtte gjøre dette for at folk skulle like meg, men vet du, nå vil jeg at folk skal like meg fordi jeg respekterer andre og er en snill person…” Dette skjer sjelden.. om ikke aldri.. Noen mennesker tar aldri med seg sitt ego ut.. De tenker bare på andre og aldri på seg selv.. Selv mener jeg at det finnes en mellomting.. Man må kunne ha et ego for å overleve i denne verden, men evnen til å legge det fra seg når det er behov for det.. ha forståelsen for når man skal legge egoet i en skuff og lukke igjen..

Idag sto vi alle på utsiden av en rød ring midt i en idrettshall.. Det ble fortalt om hvorfor det var så viktig å legge fra seg sitt ego.. hvordan en roda fungerer ved at man tar hensyn til hverandre.. hvordan samfunnet fungerer bedre når man legger fra seg egoet sitt noen ganger, og hvordan det fungerer når man lærer seg å like det man ikke liker.. Egoet ble lagt på utsiden av ringen.. akkurat der det skal ligge – på utsiden av roda. Alle caporistaene tredde innenfor sirkelen og begynte å splille capoeira.. Vi var ca 10 stk som spilte samtidig med hverandre.. vi fløt rundt i ringen.. sakte.. tok hensyn til hverandre.. fulgte hverandres bevegelser.. var nær.. kjente på de gode energiene.. Den energien som oppsto idag i roda var en energi som aldri har vært tilstede så sterkt på trening før.. Det var energiene av mennesker, blottet for ego, det eneste de hadde å beskytte seg med var å følge andres bevegelser. De måtte tenke kun på de rundt seg.. 

Etter å ha spilt alle sammen spilte vi to og to før treneren roper: “RODA”. Da vi står der i ringen synger alle litt høyere idag.. fyller litt mer glede i sangen enn tidligere på treningen. Gir litt mer av seg selv til andre..

Vi tetter roda’n helt.. tetter den for å ta vare på de gode energiene vi alle er fylt med.. holder rundt hverandre.. smiler!! Alle smiler.. selv de som ikke alltid smiler må smile.. Energiene flyter rundt som en vill foss som faller ned fjellet.. sprer seg i en rasende fart.. rundt rundt rundt som en virvelvind.. vi synger høyere.. lavere… høyere.. leker med energiene som spretter forsiktig på bakken når vi synger lavt for så å danse nesten opp til taket når vi synger høyt… Sangen stopper.. alle er fylt av gode energier.. resten av energiene spretter som mange små sprettballer.. først ett stort sprett.. så mindre og mindre før de blir ligger stille på gulvet.. Blir liggende å vente til noen andre tar de opp.. finner energiene igjen og får de til å sprette.. Sprette rett inn i hjertet på en som virkelig trenger de..

Treningen er over… Menneskene går hver til sitt.. Jeg sykler hjemover med ei fra gruppa.. Må gå av sykkelen for å gå over ei bru.. En båt glir rolig gjennom kanalen.. Lufta er ren… klar… Ingen vil sykle etter vi har kommet over brua.. vi trenger å gå.. så fulle av liv og glede denne milde sommernatten.. Vi går langs vannet med hver vår sykkel og en berimbau på styret, det har begynt å bli mørkt, men skyene i horisonten er lillafarget av solen som er i ferd med å legge vekk sitt ego og gi natten til månen så også han kan skinne litt.. Solen trenger ikke si noe.. bare trekke seg litt tilbake… farge himmelen i de nydeligste farger.. som et sceneteppe som sakte forsviner så månen får stå stå der, midt på scenen.. Solen forsvinner for nå er det månen sin tur til å  tre inn i en roda blandt stjerner.. Månen som skal fylles av glede.. sveve på energiene som solen har lagt igjen.. Månen skal nå glede de som ferdes om natten.. bare ved å være der og skinne… uten ett eneste ord…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det sies at den capoeiragruppen du tilhører blir som din familie. Venner som stiller opp – som står stødig i roda så ikke det vonde skal slippe inn… Jeg har mang en gang vært takknemlig over at disse hvitkledde englene har stått der tett i tett og dannet den magiske ringen, men når treningen har vært over har familien gått hvert til sitt.. Sånn er det i vanlige familier også.. man pusler med sitt.. man står der om det er noe, men når det ikke er noe viktig som skjer i livet så bare er man der… Noen mennesker tar familen for gitt.. tror den alltid vil være der.. men sånn er det ikke i alle hjem..  dessverre oppdages dette for sent for mange.. da man plutselig virkelig trenger de så har man ikke knyttet båndet – familiebåndet for dagene har bare gått og man har tatt de for gitt..

Noen ord er bare ord.. Ord man bruker uten å virkelig kjenne etter i hjertet hva de betyr og hvorfor de brukes… Jeg har lært meg et nytt ord idag – capoeirafamilie… “Man må være nær for å føle noe” var det en profesor som sa.. og det er så sant så sant.. Ikke bare nær når man spiller i roda for å få det vakre spillet mellom to mennesker til å flyte rundt og smelte sammen, men også i hverdagen… Man må være nær sin familie i hverdagen for så å kunne ha de der uten å lete når man en dag trenger de… man må våge å fortelle de hvor mye de betyr for en.. våge å si at man virkelig er glad i de som står en nær for en dag kan det være for sent.. En dag kan man stå der naken og ensom, men samtidig side ved side med sin familie.. den familien man tok for gitt..

Idag har jeg hatt min capoeirafamilie til frokost ute i solen – mine barn… mine engler.. noen vet at de er mine engler.. noen vet det ikke.. men de trenger ikke vite det.. de er der likevel.. Da jeg tittet ut av kjøkkenvinduet og så de satt der.. litt slitne etter gårsdagens festligheter kjente jeg gleden komme.. gleden over å kjenne at englene mine er der, ikke bare i roda, men også i hverdagen min.. og i hverandres hverdag.. Etter en god frokost, litt juging og slærving så satte de seg alle i vår moder jords gress.. Idag var det gitaren som spilte.. spilte sommersanger.. spilte capoeirasanger.. så sart.. så vakkert.. mens solens stråler skinte på oss alle og fylte oss med nye, vakre, skinnende energier..

Nå har de alle reist hver til sitt igjen.. Takknemlig og ydmyk sitter jeg her, litt sliten i kroppen, men idag skal jeg flyte på gode energier som de la igjen i gresset da de dro videre ut i verden med sine gode smil.. Sitter å nynner forsiktig på en capoeirasang… Det er lyden av familen min.. lyden av englene..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vestenfor sol og østenfor måne ligger et lite land.. Et land hvor solen alltid skinner når man trenger ei sol som stryker sine varme stråler over ditt kinn… Stråler som trøster når du trenger det, og som tørker opp dine tårer.. Et land hvor det regner når man trenger vann for å leve, vokse og utvikle seg.. Regn som skjuler tårer som ikke skal synes.. Regn som man kan danse i.. plaske i.. leke i.. Et land hvor det snør når man trenger en real utforbakke for å suse nedover på ski.. Suse så fort at det kiler i magen.. Kjenne på friheten… Høre vinden suser, leker seg rundt i håret ditt, i ansiktet og innom øret ditt.. For så å ende opp i et superknallfall i bunnen av bakken med masse snø overalt.. og helt til slutt ligger du der med ski, staver og snø.. kjenner etter at du lever, for så å bryte ut i en barnlig latter… En latter som varer helt til du er oppe på bakketoppen og setter utfor igjen..

I mitt lille land, Kreolia, er jeg prinsesse.. Jeg kan gjøre akkurat som jeg vil.. Jeg kan flykte fra verden et lite øyeblikk, eller lenger, om jeg trenger det.. Jeg kan lage meg den verden jeg ønsker, en verden jeg trenger akkurat da… Alle mennesker har sitt lille land som de reiser til innimellom.. Alle disse landene er like forskjellig som mennesker er forskjellige.. I dette landet kan man være barnlig i en voksenverden, man kan gjøre alle ting man ikke klarer, for så lenge man gjør så godt man kan så er det godt nok.. Det forventes ikke mer av deg så lenge du har gjort den innsatsen du klarer..  Man kan gjøre alt man ikke tør, for så lenge man er i sitt lille land er ingenting farlig.. Når man er redd for noe skal man bare fokusere på pusten sin og flykte for en liten stund til landet langt borte.. Landet som beskytter en når man trenger det.. Når frykten har sluppet taket kan man komme tilbake til den virkelige verden for så å møte nye utfordringer.. Man kan virkelig kjenne på følelsen av å ha mestret noe man i utgangspunktet ikke våget å gjøre… Ta frem de gode følelsene til seg selv..

I mitt lille land har vi fiskehauker – store hauker som stuper ned i vannet med sine brede vinger og skarpe nebb og fanger de utroligste fisker.. ja, for i denne verden kan man lage seg de dyrene man vil se, og de dyrene man vil være sammen med akkurat da.. Dyrene har en utrolig egenskap til å lytte og gjøre mennesker rolige.. De lytter om man trenger noen å prate med.. noen som er tålmodig.. noen som trøster.. Noen har en gullfisk å prate med, andre har en hund, og noen som ikke har dyr i virkeligheten lager seg sitt eget dyr i sitt lille land.. Hvor mange barn er det ikke som har hatt en stein i bånd som hund eller en liksomusynlig hund..? De er i sitt lille land akkurat da.. Noen barn har også liksomvenner.. Skybert er en populær venn.. Venner som er akkurat som barna trenger nettopp når de er der de er i livet ..

I Kreolia er alle mennesker like mye verdt, alle mennesker ser hverandre, alle mennesker er gode med hverandre og respekterer hverandre for den de er.. Hjelper hverandre og gjør hverandre gode.. I Kreolia finnes ikke krig.. Freden ligger tykk over Kreolias frodige natur.. Dekker hele landet så ikke krigen skal slippe inn.. dekker landet så intet ondt skal snike seg inn og mørklegge landet.. for i Kreolia blir det aldri mørkt..

Mitt lille land ligger der så vakkert, så rent og trygt.. klart til å ta imot ei prinsesse på flukt fra hverdagen..Prinsessen av Kreolia..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er en helt vanlig fredag sent i mai. Solskinnsdagene i forkant har vært tøffe. Føler at bena har svikter noen ganger, men ikke fordi jeg er dårlig til bens, men grunnen under meg svikter.. Livsgrunnlaget mitt.. “Hvorfor leve?” har blitt et spørsmål som har kommet inn i livet mitt. Jeg ønsker ikke å ha det der.. Jeg vet ikke hvordan det har kommet dit.. Ønsker at det skal gå bort.. Ønsker å bli gammel. Jeg ønsker å bli en klok gammel dame med et par katter, flotte barnebarn og en gammel berimbau som jeg aldri blir for gammel til å spille på.. Jeg ønsker at den dagen mine krokete fingre ikke kan spille på berimbau er min siste dag i livet… Da er det mine barnebarn som skal spille.. Spille toner med barnefingre.. Ikke riktig rytme, ikke riktig slag.. men inne i hjertet har de rytmen og etterhvert som de gror opp vil rytmen finne veien til berimbau gjennom ungdomshender.. De vil vokse opp og bli en av de hvitkledde.. De vil spre glede til sine nære og kjære og også fremmede som er villige til å ta imot de gode energiene.. Villige til å dele.. Kanskje det en gang i verden kan bli fred.. Kanskje en gang i fremtiden kan verden bli et godt sted å være for ALLE!! Kanskje det bare er en drøm.. En felles drøm de hvitkledde har.. En drøm de drømmer inne i den magiske sirkelen.. Der mirakler skjer..

Dessverre vil ikke verden at du skal være med så lenge som du ønsker bestandig. Du ser unge fare avsted til himmelen så alt for tidlig.. Man sitter igjen med sorg og sinne og et hvorfor??  Det mennesket har nok en annen oppgave et annet sted i universet selv om det er uforståelig for mange.. Noen mennesker har sin oppgave i akkurat dette livet. Det er akkurat dette livet man skal leve lenge.. Leve så man blir virkelig gammel…

Jeg føler at dette livet er det livet hvor det hele starter. Dette livet skal jeg leve lenge selv om det flere ganger har sett mørkt ut. Det er dette livet hvor jeg begynte med  å søke min tro – min livsoppgave.  Lenge trodde jeg at det ikke var dette livet jeg skulle bli gammel, men i ett annet.. Jeg følte at jeg ikke hadde noe på denne siden å gjøre helt til jeg en dag ble fanget av energier.. Energier fra de hvitkledde… Englene.. Mine engler.. De jeg får livet fra.. Mitt liv.. De jeg gir livet til… deres liv.. Livet jeg skal leve til jeg blir gammel sammen med mine hvitkledde engler…

Jeg føler at jeg har funnet min livsoppgave, funnet min tro i livet.. Noen ganger tenker jeg at min tro burde vært gud.. Gud er god med alle sies det.. Men hvorfor er det så mye onskap i livet da?? Capoeira gjør noe med de som blir innhentet av energiene.. De som virkelig våger å åpne opp.. Våger å entre roda’n etter å ha lagt resten av verden utenfor. De hvitkledde vet hva fred er. De vet hva det vil si å være god mot et annet menneske.. De har funnet sin vei i livet nettopp fordi deres oppgave er å være et godt menneske… Det skal ikke så mye til.. Det er de små oppgavene som gjør at et samfunn fungerer. Alle har sin plass i samfunnet – sin plass i roda.. Noen er gode på instrumenter mens andre er gode på å synge. Noen er gode på å dele gleder og energier, og andre er gode på å spille.. Det er det som er så flott med capoeira.. man kan være akkurat den man er og man kan klare det man vil og bidra med det man kan..

På akkurat denne dagen har alle instrumenter på trening. Alle sitter på benken sammen, klare til å spille og synge. Klare til å spille så godt de kan for å lage musikk.. Musikk fra en svunnen tid.. En tid da man hadde tid til hverandre etter endt arbeidsdag. En tid hvor man måtte stille opp for hverandre for å få samfunnet til å fungere. Man måtte stille opp for å få personene i livet ditt til å fungere.. Stille opp for å få familien til å fungere.. Familien som holdt sammen. Familien som var der for hverandre.. Familien som aldri forlot deg..

Jeg får øye på den der den flakser febrilsk.. Vet ikke om møll kan høre tonene fra berimbau – fra mange berimbauer som spiller sammen.. men jeg vet at den kan kjenne energiene.. Den kom kanskje innom for å kunne flyte på enerigene en stund.. Kanskje den ikke hadde det så lett.. Kanskje den kjempet.. Men da den kom inn der vi spilte, der energiene lagdes, da fløy den lett for en gangs skyld.. Den fløy på en bølge av gode energier laget av de hvitkledde englene..

For meg symboliserer en møll alderdom og det var akkurat det jeg trengte å se idag.. Akkurat da alt så mørkt ut, da livet hadde mer spørsmål enn svar.. Da livet var farget med grått.. og til og med litt sort.. Tegnet på at jeg kommer til å bli gammel.. Tegnet for at jeg ikke skal gi opp.. Tegnet for at det nytter selv om man begynner å bli gammel… Noen ganger må man flakse hardt og lenge med vingene for å fly.. andre ganger flyr man nesten uten å merke det.. Møllen flyr lett på gode energier idag, energier laget av de hvitkledde, caporistaene – engelene.. Møllen flyr ut av rommet.. ut i verden.. Jeg ser etter den.. Lengtende etter å ta fatt på min oppgave i livet.. Lengtende etter å leve livet som en engel for andre.. Leve livet til mine krokete fingre ikke kan spille berimbau lenger, og en møll ligger død i vinduskarmen min…

Chi chi ding dong dong chi chi ding dong dong…  

Vivemos esta vida uma só vez
Vamos viver o prazer
Vamos viver juntos
Juntos na círculo mágico – Roda

 Anjos sobem,
flutuando sobre as energias
Feita de gente boa..
Os anjos pairando …

Os anjos pairando.. Os anjos pairando..

 Vi lever dette livet bare en gang
La oss leve det lykkelig
La oss leve det sammen
Sammen i den magiske sirkelen – roda

Englene svever,
svever på energier..
Laget av gode mennesker
Englene svever…

Englene svever.. Englene svever..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den rette finnes der ute et sted for alle.. men hva er den rette?? Hvor perfekt må en mann være for å fortjene å bli elsket…?? Hvor perfekt må en dame være for at en mann skal elske henne av hele sitt hjerte..?? Man hører stadig noen som klager på forholdet sitt.. mannen gjør ikke ditt og datt… kjærringa gjør slik og sånn… Snu på det!! Plukk frem de gode tingene – de tingene som gjør at du fortsatt elsker den ene personen… Plukk frem de tingene som gjør at du ikke pakker kofferten og flytter!!

Ta for eksempel det klassiske dolokket… Er det en så big deal at dolokket står oppe?? Det er jo bare å ta det ned… Mannfolka må jo alltid ta det opp… Har ihvertfall ikke hørt om noen damer som løfter opp lokket etter seg for at det skal være klart til mannen… Hvorfor skal da mannen ta det ned til damene?? Noen er jo heldigere enn andre… Hos meg er vi 3 menn og en dame og da blir det meg som legger ned flest ganger… I andre hus kan det være 3 damer og 1 mann… Da blir det mannen som alltid må løfte på ringen… Tenk dette er noe som noen irriterer seg over hver eneste dag.. Energiene bare siver ut i frustrasjon over at lokket må legges ned… Energier man faktisk kan bruke på å gi bort en klem.. Tenk på det neste gang du tar opp eller legger ned lokket… bare gjør det.. ikke bruk mer energier på det og for hver gang du tar ned/opp et lokk så gi bort  en klem… mmmm… Ikke bare gir du noe godt til et annet menneske, du får også noe tilbake selv for de energiene du bruker..

Så har du damer som sier en ting og mener noe annet.. Det kan være skikkelig vanskelig for en mann å forstå seg på ei dame til tider… “Kan jeg gå på puben?” spør mannen en fredagskveld.. Kona har sett for seg de to i sofaen med et glass vin.. småpratende og flørtende… Men istedet for å svare, nei, vet du – idag har jeg faktisk lyst til å ha deg hjemme.. Jeg trenger noen å prate med.. Jeg ønsker å dele en flaske vin med deg og bare ta vare på hverandre.. Jeg trenger å gi deg min kjærlighet… – så svarer hun “ja, gå du!!” Han går ut og hun blir kjempesur og når han kommer hjem har hun selv tømt vinen og grått i timesvis og synes han er dum… Han har hatt en fin kveld med kompiser og skjønner ingenting!!

Kan man ikke bare si hvordan det er – hvordan man føler… Hvorfor er det så vanskelig å fortelle et annet menneske hva man føler innerst inne..? Hvorfor må man gjøre seg så kostbar ovenfor en man virkelig elsker..? Man kan kjenne litt på følelsene sine og formidle det videre… Bli enige om en løsning som passer for begge.. så begge kan ha en fin kveld… Et par timer med gutta før man avslutter kvelden med sin kjære i armene… Gi og ta for å kunne fylle på med gode energier… Men hvorfor gjør man sånn da.. ?? Hva ligger bak?? Kan man gjøre sånn med personer man virkelig elsker… ? Ønsker man ikke det aller aller beste for sin kjæreste kjære… ? Tror de damene som sier sånn at mannen ville gått ut om han hadde visst at den personen han elsket over alt på jord skulle bli sittende hjemme alene, gråtende, såret og sint??? Om man virkelig elsker hverandre ønsker man ikke å såre hverandre.. Man ønsker å leve i harmoni med hverandre og da er kommunikasjon utrolig viktig.. Tenk hva mannen føler når han får vite at han har såret sin kjæreste kjære???

Bruk energiene riktig… Snakk sammen… Formidle dine behov, men tenk at det andre mennesket også har behov.. og de er ikke alltid like dine egne… Vurder hva som er viktigst der og da… Har du virkelig et så stort behov for å ha han hjemme hos deg akkurat den kvelden?? Har du virkelig så stort behov for å gå ut med gutta akkurat den kvelden??

Hva gjør at man blir den rette for hverandre?? Mennesker utvikles gjennom hele livet… og det skal det være plass til i et forhold… Dette er et bevis på at personene i forholdet har nok rom til å utvikles.. Plass nok til å vokse som selvstendige mennesker… Muligheter til å skape sitt eget liv slik man selv ønsker å leve.. Selv om man er to så er man også en – og den ene skal trives like godt som de to..

Den rette.. Et ord som brukes mye.. Et ord som kan være vanskelig å tolke… Jeg tror den rette for hverandre er de to som kan respektere hverandre for den de er – uansett hvilken fase de er i sitt liv… Snakke sammen om hva man virkelig ønsker… I tillegg tror jeg det er viktig å kunne ha en felles plattform når det gjelder grunnverdier i livet.. Grunnverdier som ligger fjellstøtt i bunn… Noen av våre grunnverdier er kjærlighet, ærlighet, respekt og rom for utviklig…  Over grunnverdiene ligger våre egne verdier.. de verdiene vi kanskje ikke deler, men de ligger der… både mine og hans.. side om side… med respekten for hverandre i bunn… Kjærligheten er med gjennom alle lag av verdier…

Noen ganger endres verdiene… Grunnmuren raser og to er ikke lenger de rette for hverandre.. man har ingen felles plattform… huset vakler og raser… Man orker ikke bygge nytt hus.. man orker ikke begynne å søke etter grunnverdiene lenger… Begynner å tvile… fryse… Har ikke noe å bygge nytt hus på… Nei, nei - så slå opp teltet da;) Varm deg på de gode minnene du hadde da dere delte de samme verdiene… Teltet har ingen grunnmur, men det er plass til to der… to som kan varme hverandre… to som kanskje finner ut med tiden at de har felles verdier.. Verdier de kan bygge et hus på.. Et hus sammen… Putt teltet i sekken med lykke… kos deg i livet og kanskje kommer det en, titter inn i teltet ditt og gir deg en klem… En som nettopp har tatt opp/ned lokket og ikke brukt energi på å irritere seg over det…

 Jeg vet jeg elsker min kjæreste  kjære for den han er, akkurat der han er i sitt liv… Han har verdier jeg ikke deler,men de ligger der side om side med mine verdier som han ikke deler med meg…  Han har ”nykker” som jeg ikke er så glad i – men jeg har også mine “nykker” som han ikke er så glad i – men vi har respekten i bunn… Det er summen av dette som gjør han til den personen jeg elsker – det er summen av alt dette som gjør at han er den rette for meg.. Jeg vil ikke endre på noe ved han.. Om jeg skulle gjort det så er jeg redd for at andre ting ville endret seg som en følge av dette… Kanskje det hadde rokket ved grunnverdiene våre.. og jeg som ikke er så glad i å bo i telt… Jeg vil ikke alltid følge han i det han gjør, han må leve sitt  selvstendige liv, men jeg vil alltid elske han og være der for han.. Jeg kjenner jeg er takknemlig for å funnet lykken i livet… Ikke bare ved å ha en utrolig flott kjæreste, men fordi jeg har en sekk som er tung… Tung av lykke.. men som det heldigvis er plass til mere i… JEG ELSKER DEG MIN KJÆRESTE KJÆRE… akkurat fordi du er den DU er… TAKK  <3 <3 <3

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noen har mistet en nær kropp med en sjel og et hjerte som banket for akkurat deg… Et familiemedlem eller en nær venn.. en spesiell kollega eller et godt menneske man har møtt underveis i livet… Da hjertet slutter å banke for deg kommer savnet.. savnet etter en hel person – en kropp med innhold… Når man mister en kommer redselsen for å miste flere, og når man mister flere kommer redselen, savnet og kanskje også sinnet over å bli forlatt.. Man blir livredd over å miste de man har rundt seg i hverdagen.. Man tviholder.. Knuger de inntil seg… og alle vet hvordan det går når du holder noe i hånden og knuger skikkelig hardt på det… Det vil svinne hen.. man vil miste seg selv om man tviholder… Miste livsgnisten… Gnisten som får andre til å smile… Gnisten som får ditt indre bål til å brenne så du virkelig kan leve det livet dine foreldre har gitt deg i gave… Den beste gave på jord.. En gave man lett tar for gitt og som man ikke kjenner takknemlighet for.. Ihvertfall ikke når man mister gnisten.. Alt blir så uforståelig..

Døden kan man ikke gjøre noe med.. den kommer, den tar og den forsvinner.. Igjen sitter man med sorg og fortvilelse… Det er da det er så viktig å ta frem de gode minnene.. De minnene som får deg til å smile.. De minnene du gjerne deler med andre.. De minnene som får deg til å leve videre og glede deg over alt som er rundt deg.. Kose deg med det du har, så lenge du har det, helt til døden henter det og du igjen sitter alene med minner…

Det er vondt å se andre som mister noe kjært.. Vanskelig å strekke til i sorgen… Mange sier det holder å være der… Jeg er ikke så sikker… Jeg tror man må være der fullt og helt og være veldig oppmerksom på den som har mistet.. Virkelig se hvordan sorgen tar tak og herjer med kroppen, hodet, sinnet og hjertet… I tillegg til å være der må man sende gode energier, gode tanker og gi varme – varme i form av klemmer og gode ord… Noen ganger morsomme ord.. ord som får den sørgende til å glemme for et lite øyeblikk.. Glemme, for så å leve… for igjen glemme å leve, for så å sørge igjen…

Man skal ta seg tid til å sørge.. Det er lov å være lei seg når døden har vært på besøk.. Det er lov å gråte, skrike ut høyt sin fortvilelse.. La sorgen herje deg… Mange følelser som skal ut… kanskje også vonde minner som skal bearbeides.. finnes frem fra dypet.. Minner man har gjemt og glemt, men som nå kommer opp… Noen mennesker etterlater seg bare gode minner… Det er gode personer med et hjerte som har banket for mange.. Et varmt menneske som har hatt et godt liv.. Etter en stund i sorg er det viktig å finne fotfestet sitt igjen… knyte skoa og vandre videre på livets vei med åpent sinn.. Vandre fra sorgen til gleden og ta med seg de gode minnene… Det er fortsatt lov å gråte… gråte stille.. kjenne på savnet.. godt å savne.. da vet man at man har elsket.. De man ikke savner har man aldri elsket i hjertet sitt…

Mange spørsmål dukker opp… Spørsmål ingen noen gang får svar på… Spørsmål som alle mennesker går med inni seg… Det vanligste spørsmålet er vel “HVORFOR?” En dag vil man kanskje få svar.. en dag.. men vil man da egentlig vite det.. ? Er det så viktig å vite hvor døden har tatt en og hvorfor det nå var denne kroppens tur…??  Er det ikke bedre å bruke livet til å reise… så får døden ta deg dit den vil når tiden er inne..? Døden vil alltid komme når det ikke passer for noen, men ved å akseptere at sånn er det så går det lettere å gå videre… Undrende kan man jo være, men å søke etter svar kan være slitsomt… Krevende.. Tappe deg for energier og slukke livsgnisten din… Er det meningen man skal finne svaret vil det komme til deg.. Bare du er åpen for å se det…

Lukk opp øynene – se fremover – kos deg med minnene. Hold fast i det du har med hele ditt hjerte – ikke la det gå, men ikke knug det i hånden din.. Legg det heller inn i armene dine.. Hold det godt fast og la det kjenne ditt hjerte dunke.. Ditt hjerte som vil slå hele veien til livets ende..

Du er ikke alene, min kjære… Jeg vil alltid være her for deg så lenge du holder meg i din trygge favn så jeg kan høre ditt hjerte slå… Sammen på livets vei… smilende.. undrende… noen ganger sørgende.. sammen… oss to.. To hjerter som slår i takt - våre hjerter, bankende for hverandre i evig tid…

Din kjære Molo…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvor dypt kan man synke før man har gått under? Hvor langt opp kan man gå før man har nådd toppen? Finnes det en bunn og en topp?? Når man går i fjellet ser man en topp.. man strever og kommer seg til toppen… Idet man kommer opp ser man en ny høyere, flottere topp i horisonten… man tar en pust i bakken før man fortsetter mot neste topp… intetanende om det er den siste toppen… Kanskje skulle man gå til første topp – sette seg og nyte at man har kommet opp dit – ta en lang pause og kose seg med tingenes tilstand før man utvilt rusler mot neste topp i livet.. ?

Noen steder kan det være vanskelig å nå toppen.. Noen steder må man over elver, urer og isbreer, men opp kommer man om man ikke gir opp.. Noen ganger kommer man rett inn i et ras, man triller i et forrykende tempo nedover.. ned mot avgrunnen.. man kan ikke stoppe.. kan ikke styre det selv.. Livet passerer i revy.. alle toppene man har nådd virker så fjerne.. så langt borte… Man når bunnen med et dump og blir liggende og kjenne etter… Etter man har konstatert at man lever så venter den lange veien opp igjen.. Opp mot første topp… Virker meningsløst noen ganger, men på toppen venter lykke.. Hvor langt er man villig til å gå for å finne lykken?? Hvor viktig er det å finne lykken?? Hva er egentlig lykken i livet?? Hvorfor streve etter den store lykken når man kan samle på de små lykkene i hverdagen??

Jeg har gått opp til flere topper, kjent på lykken og ramlet ned igjen… Børstet av meg støvet, reist meg og ruslet mot første topp igjen for så å ramle ned… Noen ganger har jeg landet mykt, andre ganger har det nesten gått frykelig galt, men jeg har aldri gitt opp håpet om å sitte på toppen… På toppen av det første fjellet, det lille fjellet, kjenne på lykken der… Tryggheten ved å ikke være for høyt oppe.. Da blir fallet hardere… Sitter på min lille topp og ser utover verden, ser folk kjempe seg opp.. strekker ut en hånd til de som kommer krabbende opp fra avgrunnen… På min lille topp er det plass til flere… Noen vil videre etter en liten pause.. De ser jeg kanskje igjen neste gang de passerer min første topp etter de har falt hardt ned… Noen vil sitte sammen med meg lenge før de vandrer videre.. Noen kommer aldri helt opp og blir i avgrunnen… Noen, men bare noen få vil stå på den øverste toppen og smile av lykke… Men jeg, jeg sitter på min første topp akkurat nå… Skal sitte her en stund og nyte utsikten før jeg vandrer videre… Vandrer mot en ny ukjent topp med lykken jeg fant på min første lillle topp i ryggsekken…

GOD TUR – livet venter…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Idag fikk jeg et smil i hjertet mitt… et smil oversendt ved hjelp av energier… glade energier… Jeg kjente de komme, sitrende som bittesmå baller i sølv.. glitrende, der de spratt inn i hjertet mitt… Jeg smilte og  klarte å motta.. Klarte å åpne hjertet så de kunne komme inn.. helt inn…

Det er lettere å gi.. gi andre energier, gi andre glede i livet.. Gi ved å spille et vakkert spill… Delta i den magiske ringen… Men hva er egentlig den magiske ringen?? Er det kun den ringen de hvitkledde, caporistaene, familien lager når de spiller og bygger opp energier… eller er den magiske ringen faktisk livet… ? Livet man lever selv…? Livet har en begynnelse… men det har også en ende.. men når man tenker på hele verden blir noen født og noen dør… Livene i verden går i sirkel… den magiske sirkelen… Energiene går i arv… Den magiske ringen, er det hele jorden omkranset av stjerner… ? Stjerner som står tett i tett og som holder energiene på jorden.. energiene som månen og solen stråler ut… Den magiske ringen, er det deg selv.. ? Din glede du gir, din glede du mottar… Om du sender ut negative energier så mottar du også som regel negative energier… Du blir fanget i din egen sirkel… Man må være i harmoni med sin egen sirkel.. Man må kjenne noe for å spille.. kjenne sin egen sirkel før man kan tre inn og lage en annen sirkel sammen med andre…

Når man gir trenger man ikke gå i seg selv, trenger ikke kjenne etter – kan gi ved å være positiv og glad… Gi ved å delta i samfunnet, men er man da virkelig tilstede… Mange er nok ikke tilstede, virkelig tilstede når de gir.. men de gir av sitt ytterste skall.. Men for å kunne bli et helt menneske, for å kunne klare å virkelig gi fra sitt innerste må man åpne opp hjertet for andre, slippe de inn.. Kjenne på hvordan det er på godt og vondt.. våge å satse… våge å slippe taket.. taket i det harde ytterste skallet… la veggen falle til jorden… Våge å mislykkes, våge å kjenne på det før man kommer seg opp igjen for å lykkes… Kjenne på det for å kunne gjenkjenne lykke når den kommer din vei…

For å kunne finne din virkelige indre styrke må man kunne motta.. Motta godhet.. ikke bare onskap… Det er lett å ta til seg de skarpe ordene, de stygge handlingene – de trenger rett inn i hjertet, men godhet.. godhet er noe helt spesielt… Det er vanskelig å kjenne på.. Nye følelser.. Deilige følelser om man våger å kjenne etter.. Følelser alle trenger, men som ikke kommer inn til alle…

Det vakre spillet blir nok enda vakrere om et helt rent menneske spiller.. rent som et barn.. et barn som kan ta til seg gleden, det gode, og fylles av det… Boble av glede… Bobler fordi de små sølvballene av energi spretter rundt inni de.. Spretter av full kraft rundt bålet som brenner… Man kan da finne sin indre balanse, sin rette linje, sitt eget tyngdepunkt… Man kan kjenne pulsen, pusten og føle rytmen…Rytmen av deg selv i harmoni med rytmen fra berimbau.. Rytmen man beveger seg etter mens man stråler av lykke og deler godhet til sin medspiller fra sitt innerste.. En god spiller kan både gi og motta, en god spiller er i harmoni med seg selv… En god spiller våger å kjenne på alle følelser… Våger å mislykkes for så å lykkes og våger å kjenne på det… En god spiller er et helt menneske… omsluttet av sin egen sirkel av godhet… 

Man kan kjenne på balansen i kroppen og finne gleden i livet… Glede smitter.. Glede gløder… Rød gløder.. Jeg er rød… og nå akkurat nå er jeg full av GLEDE!!!! Takk for at jeg fikk gleden akkurat da jeg trengte den mest og  var klar til å motta den… Gleden som har gjort min sirkel komplett… Jeg er nå min egen sirkel og er klar for å dele den… dele den gleden har jeg gjemt inni hjertet mitt.. Den skal jeg ta frem og dele med andre som er klare for å ta imot.. Gleden skal deles i den magiske sirkelen… LIVET!! Kanskje akkurat du kan våge å åpne opp og ta imot godheten og gleden, virkelig kjenne på og ta imot…. TAKK, kjære du, for at jeg fikk gleden….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Laaaa laueeee laueee laueee lauuueeeee….. Rundt oss haster noen folk avgårde… andre rusler… noen står og ser på livet i gaten og selger dop, mens andre igjen venter på trikken.. som oss… Vi venter på trikken… trikken som tar oss til jernbanestasjonen.. Noen går på toget og reiser videre til andre steder i verden.. noen reiser langt… andre reiser en stasjon eller to.. men alle har et mål.. Et mål i livet… Er målet å komme frem? For noen er det det… men når er man fremme… ? Er man fremme når man er hjemme, eller når man har kommet dit man skal denne ene gangen… ?

Jeg tror man kommer frem når døden kommer og henter deg.. Da er du fremme ved livets ende.. Hele livet er en reise… en reise gjennom godt og vondt.. En reise på kryss og tvers – over landegrenser.. møte nye mennesker.. kjenne på andre kulturer… En reise hvor man drar fra stasjon til stasjon… men man må ikke glemme hvor man gikk på – ens egen stasjon.. Stasjonen hvor dine kjære venter på deg etter en reise… stasjonen som er din plattform i livet..

Vi venter på trikken… synger… rolig.. Laaaaa laueeeee laaaueee laaaueee laaaaueeee…. Bryr oss ikke om hvem eller hva som er rundt oss, bryr oss ikke om hvor langt vi har kommet på vår reise…  Det eneste vi bryr oss om er at vi tar oss en pause midt i reisen vår.. Kjenner på livet.. kjenner på de gode energiene som vi har tatt med oss etter ett møte med to venner… caporistaer… som igjen har tatt så godt imot oss og ønsket oss velkommen til deres plattform… Vi har gått av på deres stasjon for en stund, men nå er det på tide å reise videre.. videre på vår egen reise i livet… Trikken kommer, bremser ned… åpner dørene… Vi går på… Livet går videre til neste stasjon…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det snør tett ute og blåser kaldt, snøen blir lagt i fonner.. fonner som er formet av vinden som smyger seg rundt hushjørnet og kryper inn under alle steder på kroppen som ikke er dekket.. den kryper inn i ørsmå sprekker og ventiler.. den kommer inn til alle steder hvor det er en bitteliten åpning. Den trenger ikke stor plass.. Den kan være kald.. gå inn gjennom marg og bein.. krype innunder huden på deg… Gjøre så du får gåsehud først.. også begynner du å skjelve lett… hutrer… beveger deg for å holde varmen, men vinden gir ikke slipp..

Jeg sitter inne og ser ut på snøen som laver ned, og vinden som blåser den i fonner… Hører vinden suse.. Det er mørkt ute nå.. Jeg sitter alene inne på en benk… Det står flere benker i rommet.. stablet inn der fordi det er for kaldt å sitte ute nå.. Rommet er halvmørkt og kaldt – gulvene er også kalde, et hvitt kaldt steingulv.. Ei lampe blinker.. Den store klokken har stoppet et par minutter på 11 engang.. Om det var på formiddagen eller ettermiddagen vet ingen.. heller ikke hvilken dag den stoppet.. men selv om klokken stopper, stopper ikke tiden… Det er kanskje like greit.. Hadde året vært 1941 så hadde jeg nok hørt høye bestemte stemmer… tyskere som hadde nazisermoni i rommet ved siden av.. Hakekorset har hengt over hele den ene veggen og soldatene sto som rette statuer i venstre bakre hjørne… Bygningen ble brukt av tyskerne under krigen.. De brukte den store salen.. Den som er varm.. med høye bueformede vinduer… lysegrønne vegger… Noen vinduer mangler – det er malt på utsiden så det skal se ut som vinduer, men ingen kan se ut av de… Det er gitter på innsiden av de vinduene som er igjen, men det er ikke et  fengsel… Vinduene er beskyttet mot barns lek med ball i salen… Barn som leker og ler.. sparker fotball… Det er en tid man kan stoppe litt i… for å høre barnelatter og ballen som dunker i veggen.. jubelbrøl.. MÅÅÅÅÅÅL…

Bygningen er gammel, bygget i 1862.. en bygning hvor historien sitter i veggene… de røde murveggene har sett og hørt mye opp gjennom tidene.. både gode og vonde ting… Huset har opplevd og sett krigen.. hørt bombene som drønnet ned… det skulle heller vært appelsiner..som en svensk flyger truet med å bombe området med på selveste 17. mai da han ønsket å bli den første som fløy over Horten… Men sånn gikk det ikke… Det ble Dons som var den første nordmann som fløy over Horten i et fly… Start het flyet… Idag er det på museum.. sammen med annen historie… Huset rommer mye historie… veggene hvisker…ord fra en svunnen tid… Tenk om man kunne hørt hva de hvisket.. tenk om man kunne hentet historie fra veggene som man henter historier fra de eldre.. De kloke… Mesterne… Da kunne jeg sittet i rommet og lyttet.. lyttet til historiene veggene kan fortelle… historier fra en svunnen tid..

Jeg titter bort på døren inn til den store salen.. lyset skinner i gulvet gjennom sprekken under døren… fra rommet høres idag musikk… mennsker som står sammen, mennesker som ikke er fiender eller ønsker å være fiender.. mennesker som bare vil synge.. synge for å skape de gode energiene… de som gjør at man kan spille det vakre spillet…

Jeg sitter der alene… i mørket… småkald… vinden har ikke sluppet taket i kroppen min etter at jeg hutret meg inn i den gamle bygningen… Jeg hører musikken blir høyere, hører instumentene som spiller.. Smiler.. Musikken og menneskene lager energier.. energier som smyger seg forsiktig ut gjennom den magiske sirkelen selv om caporistaene har tettet igjen så godt de kan… den flyter ut gjennom sprekken under døra… sniker seg bortover det kalde gulvet som et gammelt gjenferd kryper gjennom gamle hus… kryper inn under alle steder på kroppen som ikke er dekket.. kjenner varmen.. varmen fra godheten… Lukker øynene og vugger i takt med musikken.. kan se de for meg der de står og synger… deler med andre.. i den magiske ringen… åpner øynene igjen.. smiler for meg selv.. Klarer ikke sitte stille lenger… reiser meg opp… vandrer hvileløst over det harde gulvet… Hvileløst som et gammelt menneske som vandrer over stuegulvet nok en gang mens den store klokken tikker i bakgrunnen. Den gamle titter ut av vinduet og lurer på hvor tiden ble av…

Jeg titter opp på den store hvite klokken på veggen med de svarte viserne som står musestille… tiden står stille… og det kan den nå – stille for et lite øyeblikk… Bare et bittelite øyeblikk så jeg blir varm.. varm i sjelen.. varm helt innerst inne der nesten bare vinden klarer å komme inn, men nå jager energiene vinden ut.. ut i kulda.. Inne er det nå bare varmt… lyset blunker igjen, et lite lysglimt i et ellers mørkt rom… et sekund har gått og tiden har forsvunnet… men sangen fortsetter… Jeg trenger ikke lukke opp døren… energiene fortsetter å krype under døren, bortetter gulvet, inn i hjertet mitt.. Energier er som vinden, de trenger bare en liten sprekk for å trenge inn under huden på deg.. og da kan de tenne det store bålet.. bålet som varmer hjertet…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Akkurat nå har jeg faktisk blitt enda høyere enn det jeg er, bittelittegranne høyere.. og det er bare godt akkurat nå… Men det er ikke alltid det er godt.. Er ikke lett når armer og ben er lengre enn de fleste.. Koordinasjon har jeg aldri vært god på.. Armer og ben er for lange.. de bare krøller seg og alt blir dumt.. Har alltid ønsket å være bare litt lavere… bare litt.. 5-10 cm lavere… sånn at ihvertfall bukser og gensere passet.. sånn at jeg kunne krype inn i armen til kjæresten min når vi gikk tur.. sånn at jeg kunne kjøpe meg en hvit jentesykkel som sto så fint i utstillingsvinduet.. sånn at jeg kunne ha røde joggesko.. men neida, sånn er det ikke.. Bukser er for korte.. gensere er for korte.. for ikke snakke om jakker.. Herresykkel.. Herrejoggesko… Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne kjøpe meg alle de skoa jeg ville.. “nei, dessverre.. damestørrelsen går bare til 41″.. skulle gjerne hatt noen lekre med høye heler.. men da ser jeg ut som en dragqueen:) ha ha ha – må le også da… Jeg kan le av det – NÅ kan jeg le av det.. men det var ikke lett å være ungdom… tynn og lang.. høres flott ut.. men det var ikke det.. Jeg gikk med store bukser og store gensere for å skjule det.. da så jeg litt tjukkere og litt kortere ut.. med guttesko.. skatesko faktisk.. og mammas hjemmestrikkede ullgensere.. De var alltid for store.. gode og varme… til å gjemme hele lange meg inni…

Men nå som jeg har blitt tryggere har jeg lært meg å tilpasse meg til at det må være sånn… Jeg er den jeg er, og kan ikke endre på det.. det jeg kan endre på er min egen holdning til egen kropp.. Være glad for den jeg er.. Det er sikkert ikke lett å være 1.50 og måtte gå i barneavdelingen for å kjøpe sko “nei, dessverre.. damestørrelsen begynner på 35, prøv barneavdelingen”… Det er ikke greit å være for tynn eller for tykk, for lav eller for høy, men hvordan skal man da være?? Hva er det ideelle? Det ideelle er å være akkurat den man er.. om man er over 1.80 eller under 1.60.. om man veier 40 kg eller om man er over 100 kg må man lære seg å godta sin egen kropp.. Man har rammen.. kroppen som er som den er også kan man endre på det man kan… Hårsveis, klestype, sko, sminke.. for ikke å snakke om alt man har i hodet.. hvordan man ønsker, og faktisk velger, og være som menneske… Om DU klarer å være akkurat den DU er og være en god person så har du lykkes… !!! Jeg har lykkes jeg – jeg er akkurat så høy som jeg er og det skal jeg bare være glad for.. Jeg er et godt menneske og trives stort sett med grønn sykkel og blå joggesko. Nå kan jeg gå rak i ryggen og være stolt av den jeg er.. Men noen dager en sjelden gang kikker jeg i bakken når jeg går.. krummer ryggen… knekker litt i knærna… virker litt mindre.. prøver å forsvinne i mengden… Jeg vil ikke forsvinne i mengden, vil synes, men noen ganger trenger man å forsvinne litt.. bare for et øyeblikk.. bare for en liten time.. men så vil jeg synes igjen… Sånn som idag etter trening - idag strakk jeg meg opp så høy som jeg var og litt til.. Idag rettet jeg opp ryggen, kikket opp i himmelen (uten å ha nesa i sky) og ville synes… Idag svevde jeg på en sky.. en sky av lykke… en sky av axe.. mengder av axe.. akkurat nok til at bena mine slapp bakken.. Tror ikke noen så det.. men jeg merket det, merket bakken ble borte.. jeg ble lett og bare svevde… En utrolig deilig følelse.. en følelese som jeg ikke vil slippe.. Akkurat som når du har spist noe såååå godt at du ønsker at smaken aldri forsvant fra munnen din… Men det gjør den.. følelsen vil forsvinne.. den vil sveve ut i rommet og sette seg på en annen som trenger å sveve litt.. bare for et øyeblikk.. bare for en liten time.. så kan jeg komme ned på bakken igjen..

Idag er en sånn sjelden dag.. en dag hvor jeg ser ned i bakken, krummer ryggen og håper ingen ser meg… En dag hvor jeg har lyst til å bare sitte inne og synes synd på meg selv.. Men hvorfor skal jeg det når de hvitkledde venter.. venter på at alle skal komme og dele sine energier.. hvilken rett gir det meg å sitte hjemme og gnu på mine egne energier.. De få som jeg har igjen.. Det er de hvitkledde, caporistaene, familien som får meg til å gå på trening.. De trenger ikke rope på meg.. jeg kommer.. Kommer fordi jeg vet at om jeg bare får en liten gnist energi av de så tennes det store bålet inni meg.. Det skal bare en liten gnist til.. Den gnisten kan jeg ta for så å kunne dele bålet mitt som flammer opp og brenner av full styrke… Bålet som dør sakte ut etter trening.. Bålet som alltid vil ligge å ulme i hjertet mitt til gnisten igjen tennes.. capoeiragnisten…

Jeg drar på trening.. Noen henger på utsiden, mens andre står inne i varmen… “jeg vil ikke ha en klem jeg…” hører jeg i en ironisk tone bak meg.. Kaldt kaldt.. haster inn, men stopper opp foran inngangsdøra.. Jeg må gi bort den klemmen – kan ikke overse et menneske som ber om en klem!! Jeg vil også ha en klem.. trenger en klem jeg også jo.. Møtet med vennene gjør meg varm.. Nå er det ikke lenger kaldt å stå på utsiden og slarve om gud og hvermansen. Latter… god latter… Men så er alvorets time kommet.. Mesteren er på plass… gymsalen er fylt opp av de hvitkledde, ja for idag er de fleste hvitkledde.. Hvite bukser som slavene hadde… Man skal alltid vise respekt for andre mennesker, men noen får bittelitt mer respekt – det merkes i lokalet idag at det ikke er vanlig trening.. Men samtidig er det en god stemning.. Vi flyter rundt i salen og øver og øver – strever, hjelper hverandre og mestrer.. familien holder sammen og er gode med hverandre…

Etter trening er det roda… Mange instrumenter idag – bag’en med instrumenter er tom.. Roda’n er fylt opp.. Berimbauene spiller opp og man gir seg hen til musikken.. spiller.. klarer ikke stå stille.. vil bare lukke øynene og kjenne energiene strømme… alle baner i hele kroppen er fri.. avslappet.. Lukker ikke øynene.. må følge med på spillet.. vil følge med på spillet.. Mesteren spiller.. en etter en inviteres de inn i roda’n.. Så har turen kommet til meg.. En annen får pandeiroen.. vet ikke hvem, men det trenger jeg ikke vite… musikken fortsetter å spille… alle synger… jeg går rundt i roda med selveste mesteren… Kjenner på energiene.. Kjenner man ikke noe skal man heller ikke spille… Jeg kjenner noe.. jeg kjenner de gode energiene i hele kroppen.. Vi sitter foran berimbauene.. spiller ut… lar spillet flyte på energiene.. og de er mange… tenker ikke en eneste tanke.. og det er ekstremt sjelden at hodet mitt er tankeløst.. har det hendt før at det har vært helt tomt??? Tror faktisk ikke det.. Men nå er det tomt.. spillet bare går av seg selv… Gjør ingen fancy smancy triks og rariteter, men trenger ikke det, ikke idag.. idag bare flyter jeg på de gode energiene.. spillet bare går helt av seg selv..smiler bare.. smiler av lykke…

Jeg har lest et sted at våre forfedre står utenfor roda, hjelper oss å holde energiene innenfor sirkelen.. Noen ganger kommer de inn og overtar kroppene våre og spiller gjennom oss.. Jeg tror nok det var det som skjedde idag… Selv om det nok ikke var en mester som kom *fnis*… Tror det er det som skjer da vi bare lar oss hen i en evig sirkel av energier laget av musikk , sang og gode mennesker.. Vi fører kunnskapen videre til våre barn og barnebarn så de kan få lov til å delta i den magiske sirkelen, så de kan kjenne på de gode energiene.. så de kan bli en del av den store familien og bli gode mennesker… Akkurat passe store mennesker til å passe inn i sirkelen.. Det er det som er så godt.. ALLE får plass i sirkelen… høy, lav, tynn, tjukk, svart, hvit… ALLE får en plass - ingen stenges på utsiden… En dag da tiden er inne skal vi stå i den ytterste ringen og passe på at energiene ikke flyter ut og nå og da overta kroppene for å spille det vakre spillet til tonene av berimbau.. men ikke enda… Nå skal vi spille både med kropp og sjel av glede.. Etter at rodaen er avsluttet skal vi sveve på en sky om det er bare for et øyeblikk, for en liten time eller for ett helt liv… Hvor lenge vi svever vet ingen, men akkurat nå klamrer jeg meg fast til følelsen av lykke… følelesen av å sveve på en sky….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Oslo – Hausmania – 19. januar 2010.Vi smetter inn bakerst.. vi kommer litt for sent… men det tar ikke lang tid å få varmen. Vi har allerede småløpt for ikke å komme så alt for sent.. De fremmede bare smiler til oss når vi kommer inn.. Så ser jeg et kjent ansikt.. Ansiktet av ei som har gitt av sin kunnskap tidligere.. Ei som har åpnet sin capoeiraklasse for oss fremmede.. Ei som har tatt oss inn i varmen til sin familie, og som setter pris på at vi kommer.. Ei som har tatt med stokkene fra landet langt langt borte… helt fra Brasil har de reist.. Stokkene jeg har ventet på i 2 måneder… 

Det er varmt i lokalet.. folk er slitne og varme, men likevel glade – glade av god energi som vi selv har laget under treningen.. vinduene dugger og gulvet er glatt etter varme kropper som har strevet, strevet for å få til nye ting.. Når jeg ser rundt meg ser jeg fremmede mennesker for oss, men samtidig er de venner.. capoeiravenner.. De har tatt imot oss med åpne armer og gitt oss av sin kunnskap. Delt med oss som venner gjør.. Nå er treningen over og i den magiske sirkelen står de, vennene våre.. tett i tett… De spiller og synger.. Jeg står utenfor sirkelen, men synger likevel sammen med de.. synger av full hals.. Glad, varm og lykkelig… Titter spent inn på det lille bakrommet.. Der inne på gulvet, godt innpakket i plast og inni en tøypose ligger de… Stokker fra en fremmed verden langt langt borte.. trestokker av beribatre.. Jeg vet ikke hvordan beribatre ser ut engang, men har hørt det er bra… Noen ganger hører jeg på hva andre sier og mener, men stort sett har jeg egne meninger om det meste. Til og med ting jeg ikke vet noe om… lurt?? Kanskje ikke.. *fniser* Men sånn er jeg bare… det er en del av meg..

Med dunkende hjerte og skjelvende hender prøver jeg å få av plasten.. vil så gjerne se stokkene… Jeg er som ett barn på julaften.. Plutselig kommer en fra gruppa: “kan du hjelpe meg?” Han svarer ikke engang – bare begynner å ta av plasten for meg.. Venner gjør sånt for hverandre – hjelper uten å spørre hvorfor, uten å kreve noe tilbake.. Takknemligheten sprer seg, men er samtidig spent.. veldig spent.. Plasten er av.. Den rutete tøyposen åpnes.. Stokkene settes opp til veggen.. Aldri har noen trestokker vært så vakre.. Det er festet en ståltråd i de.. Det er berimbauer.. mine første berimbauer.. Jeg er sikker på at det glitrer i øynene mine…”De er dine..” Mine.. Bare mine.. men tonene skal deles, deles med mennesker som vil lytte… lytte til fomlende fingre som prøver og feiler… Smile av for senere å smile til meg for de vakre tonene som siver ut.. men ikke enda.. Først må de smile av… og det er greit… Andre skal også få prøve.. vi skal dele kunnskap.. jeg skal også lytte til deres fomlende fingre som prøver og feiler.. jeg skal også smile av… men en dag, en dag, da skal jeg også smile, smile av at andre har mestret.. Det er en god følelse…

Jeg går tilbake til den magiske ringen, men kan ikke la være å ta en titt bort i hjørnet – helt bakerst.. der står de..  De vakre stokkene mine… De står der, ubehandlet, ru.. De er som uslepne diamanter.. Som en mors barn.. Ikke så pene for andre, men verdens vakreste for meg.. De står der bakerst i en krok og bare venter på hva fremtiden vil bringe.. De står der helt nye og uvitende.. akkurat som meg selv den dagen i august da jeg sto der, bakerst, spent - da jeg tok mine første steg.. Vi begynte på samme sted vi, og vi skal følge hverandre i lang tid fremover… hånd i hånd uten å slippe taket..

Jeg kommer hjem og legger stokkene under senga mi – der skal de ligge, og jeg skal drømme om fremtiden vi skal ha sammen… så sovner jeg med et smil rundt munnen…. Jeg drømmer.. Jeg drømmer om et tre som snirkler seg oppover stokken, rundt stokken vrir det seg oppover.. et tre – symbolet på livet.. grenene snirkler seg videre oppover  helt opp til toppen – nytt liv.. et langt liv… et godt liv.. Rundt grunnstammen er det grønt.. en rolig grønnfarge.. rolige energier – gress slettene.. Gress slettene der caporistaene spiller til tonene av berimbau.. Oppover, blant grenene er det rødt.. rødt fra himmelen som solen farger, solen som er i ferd med å stå opp.. en ny dag.. en ny dag med venner og familie.. Rødt for energi.. masse energi… Innimellom gliterer det i sølv.. kan skimte noen ord.. ord som betyr noe.. Våkner.. jeg skulle jo ikke male berimbauen min.. bare lakke den.. Men nå skal jeg male den.. male den som drømmen.. male drømmene mine på min egne berimbau..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Navnet mitt… mitt første navn var jeg glad i lenge.. men etter en tung oppvekst følte jeg vel at det ble mer et skjelsord.. når de store ropte navnet mitt og kom etter meg ønsket jeg meg ett annet sted.. ønsket at det ikke var mitt navn de ropte.. ville flykte.. Husker tilbake..løp så fort bena mine kunne.. de andre hadde sykler.. tok meg igjen… plaget meg.. Jeg ville bort.. langt bort… noen ganger helt opp til himmelen… Min beste venninne dro dit.. der hvor bare godhet råder… Jeg ble igjen på jorden – alene..

Så finner jeg lykken i livet… gifter meg og endrer navn – både fornavn og etternavn.. Deilig å slippe fortiden i hverdagen.. deilig å slippe og høre stemmene deres fra den fjerne fortid rope navnet mitt.. nå er det ikke lenger mitt navn.. det er en annens.. en forsvunnet pike sitt navn.. Ikke mitt.. jeg er en sterk kvinne nå, ingen liten, redd, grå spurvunge.. Jeg har fått vinger.. kan fly selv.. men ikke opp til himmelen.. Jeg vil være på jorden nå – er ikke lenger alene…

Mamãe – mamma… jeg er mor nå.. ikke bare mor til mine nydelige, flotte gutter, men også en morsfigur… Ønsker at alle skal ha det godt.. Det er snø – årets første skitur med en venn fra gruppa – vi ringes før vi skal dra… “husk votter da..”  hører jeg meg selv si… Ønsker ikke bry meg for mye.. Men jeg vil ikke se han fryse..Det hadde gjort for vondt i hjertet mitt.. Ungdom må feile.. det er det de lærer av.. Det er all den tid jeg har levd som har formet meg til den personen jeg er idag.. Ingen kunne fortalt meg historien – jeg måtte leve den på godt og vondt… Jeg er glad i det nye navnet mitt.. Capoeiranavnet mitt – navnet som passer perfekt til mine fremtidsdrømmer… Men om fremtiden blir som jeg ønsker vet jeg ikke.. ikke før morgendagen er over… men idag, idag, er jeg glad i navnet mitt….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

15. januar 2010 – i en gymsal på Karljohansvern.. jeg prøver å stå på hender.. forstår teknikken, men synes det er vanskelig.. ett forsøk til.. JEG STÅR!!! “RODA!” roper treneren… men SE jeg bare står og står… Jeg klarte det… detter ned… kjenner glede bre seg i hele kroppen.. 8 mnd trening på å stå på hender.. ENDELIG!!! Jeg har ikke gitt opp, jeg har vært lei meg og frustrert.. jeg har vært på kanten.. men jeg ga ALDRI opp… og jeg klarte det.. jeg sto i flere sekunder… Min lille lykke…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Januar 2010 – treningene er godt i gang igjen… synes faktisk jeg har blitt bittelitt flink.. Har trent flittig, kjempet meg gjennom tunge tider privat og på jobb. Men i roda’n har de ikke vært.. det vonde kom ikke inn.. På trening har det vært mye frustrasjon over armer og bein..Ikke bare skal man vite hvor sine egne armer og ben er, man skal også vite hvor medspilleren sine armer og ben er.. til enhver tid faktisk.. ellers kan det gå galt.. riktig galt.. jeg må passe på så jeg ikke skader noen.. vil spille et vakkert spill.. et spill fylt av glede og gode energier.. spille sammen…

Men selv den magiske sirkelen kan ikke stoppe alt det vanskelige.. noe sniker seg inn.. inn mellom mennesker som står inntil hverandre i den magiske sirkelen.. prøver å stenge det vonde ute.. Ser at andre har det vanskelig.. energiene lekker ut.. medfølelse.. usikkerhet.. noe nytt.. noe fremmed har kommet inn i roda.. Hvor ble de gode energiene av… Alt kan ikke bare være glede og godt – selv ikke i en roda – en magisk sirkel, tettet av menneskekropper.. de hvitkledde.. caporistaene.. familien… Men det rom for det… Det vonde siver ut.. ut av den magiske sirkelen – ut i universet…familien står der.. stødig.. slår ring rundt menneskene som har det vanskelig… Nok en trening er over… ingen sang i garderoben.. ingen slærvete ord og morsomheter… alle går hver til sitt…

Ny trening.. gode energier.. man må gi.. man må gi støtte i form av energier.. Finner frem de jeg har spart på gjennom den tiden jeg har fått være med i sirkelen.. Tar frem de gode energiene som beskytter de menenskene som bor innerst i hjertet mitt.. andre trenger de mere nå.. Vi står tett.. Gode energier sendes ut.. alle har tatt frem litt ekstra idag… Deilige rolige beskyttende energier strømmer ut.. ingen synger.. det er boomblasteren sin tur idag.. Energiene er der.. vi trenger ikke bygge den opp med sang.. spillet starter – det er et vakkert spill.. et spill mellom to mennesker som har lagt det vonde og vanskelige, kanskje også de mange tankene som surrer i alles hode en dag utenfor roda.. vi tetter igjen.. spiller… alle smiler.. Det er en god, rolig, deilig trening – nok en gang har familien stått sammen… En god følelse brer seg i kroppen i idet lyset slukkes og døren låses.. men ute er det kaldt..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Januar 2010 – nytt år – nye muligheter.. blanke ark.. Må lete etter fargestiftene.. finner de.. begynner å tegne.. tegner livet mitt i farger. Gjemmer bort de svarte fargene.. svart er ingen farge forresten.. men det er grå.. litt grå må man vel tegne med.. bare ikke alt blir grått… Liker best å tegne med rød. Den røde fargen gløder.. den brenner.. den synes..Det er ingen rolig og dempet farge, men jeg er ingen rolig og dempet person heller… Jeg liker rødfargen.. Den er sterk, den knekker aldri, den stråler, brenner- den synes… Noen ganger brenner den fort.. litt for fort.. må finne frem en annen farge.. Grønn.. grønt er fint.. grønt er lange morgener i senga med min kjære.. grønt er et langt bad.. grønt er klemmer og go’ ord til ungene… Liker grønt også.. Tegner forsiktig med grønt.. kan ikke bli for mye.. Jeg er ikke grønn, jeg er rød.. Den grå plukker jeg forsiktig opp.. redd for å bruke den for mye… litt motvillig begynner jeg å tegne.. er ikke godt.. kjenner det blir mørkere.. kaldere.. trenger rød.. hvor er rødfargen min… Drar på trening.. DER er den!!!! Jeg fant den og begynner å tegne.. iherdig.. glad og lykkelig.. Jeg er rød jeg!!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Juleshow.. ingen blir enige.. noen vil gjøre en ting, andre vil gjøre noe annet.. ingen blir enige…det blir avlyst, men det er greit – ingen er uvenner av den grunn.. Treningene blir fylt med masse sang og spill i roda…  Fint spill.. gode energier flyter.. nye mennesker kommer innom – mennesker som gir masse.. mennesker som er virkelig gode på capoeira.. mennesker som gir oss ny kunnskap…Vi koser oss sammen i den ellers så hektiske førjulstid.. siste trening – avslutning – finalen… og for en kveld… den glemmes ikke, den gjemmes.. gode minner gjemmer man på..

Juleferien går på ett vis.. julen skal være en god tid.. en tid til familien.. en rolig tid.. Men en del av familien er borte.. en del er borte for alltid.. en del er borte på uviss tid.. kanskje for alltid.. hvem vet.. Selv i en vanskelig tid holder vi sammen.. vi 4.. som bor under samme tak – vi er alltid familie.. vi støtter hverandre, holder sammen, tar vare på hverandre… Vi bryr oss.. vi ønsker å ha det godt sammen.. og det får vi til. Smiler… kjenner jeg elsker mann og barn.. virkelig elsker.. De bor innerst i hjertet mitt, beskyttet av alle de gode energiene.. de jeg har tatt med meg hjem fra treninger i ukesvis.. Jeg samler på de gode energiene og gir de videre til de jeg virkelig elsker… mine kjæreste kjære..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vinter 2009 - går inn i gymsalen.. hilser på de hvitkledde.. caporistaene.. familien.. Begynner å bli kjent med de nå. Begynner å se hver enkelt som ett spesielt menneske.. et menneske med sjarm og en felles interesse for å være gode med hverandre – spille det vakre spillet… men det er ikke alltid lett.. i en gruppe må det alltid være konflikter.. vanskelige konflikter eller bare en liten konflikt som kan løses med ord.. gode ord.. Sånn må det bare være.. Alle mennesker er selvstendige individer med egne meninger og tanker og følelser.. sånn skal det være.. konflikter må man takle.. bare ikke det blir krig.. da er det ikke godt lenger.. men det er krig i verden.. det kommer det nok alltid til å være.. Men i den magiske sirkelen, roda, der er det ikke krig – der må man legge vekk alle følelser.. man kan snike med seg de gode, men de vonde må man legge fra seg.. på utsiden av ringen legger man de.. de får ikke være med inn.. spillet skal være godt.. som to barn som leker.. to barn som ikke vet hva ordet krig betyr.. to mennesker som spiller sammen, ikke mot hverandre - spiller i ring.. alt det vonde er utenfor sirkelen – det får ikke komme inn..

Stiller meg bakerst.. ser fremover på de andre.. smiler.. Hilser berimbau.. ginga.. ben og armer går akkurat dit de skal.. treningen begynner… armer og ben klarer å være venner og vil gjøre akkurat som de andre… deilig å mestre – god følelse… “BRA” roper treneren til alle – flink til å oppmuntre – flink til å sende ut gode energier – smiler til oss.. Noen ganger smiler han av oss.. men det er helt greit for det er et godt smil.. vi smiler også av hverandre innimellom – man prøver nye ting, faller, klarer ikke.. ser fryktelig dumt ut.. men det er høyde for å prøve og feile.. man må smile selv også.. men en gang.. en gang skal jeg få det til.. da skal de smile fordi jeg klarer.. alle må begynne et sted.. alle har vært der.. Alle, uansett nivå, har nye ting de trener på – alle kan feile – alle feiler og det er greit.. Treningen er over.. garderoben fylles med sang.. capoeirasanger.. noen synger av full hals.. full av gode energier.. alt det vonde man la igjen utenfor sirkelen har forsvunnet på ett vis.. hvor vet ingen.. men det er ingen som vil vite.. ingen trenger lete etter de.. ingen savner de.. “hadet.. sees snart.. gleder meg til neste trening…” Døren lukkes.. mørket kommer.. det blir kaldt.. men inni hjertet mitt gløder det fortsatt, som glør etter en utbrent ild.. ilden som fikk brenne med full kraft på trening.. ilden jeg delte med de hvitkledde.. caporistaene.. familien.. Kjenner på den lille varmen som er igjen i glørne dypt inne i hjertet mitt.. smiler.. bare to dager til neste trening… DA kanskje jeg klarer å stå på hender…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende